So long and thanks for all the fish!

For de som ikke tar referansen, anbefaler jeg dere å se; a hitchhikers guide to the galaxy. Et mesterverk av en film.

Avsporing! 

Det har allerede vært en forferdelig lang dag og under «normale» omstendigheter, ville vi vært klare for senga hvert øyeblikk. Det er imidlertid ingen seng som venter på oss i kveld, men ett flysete – et knøttlite, steinhardt flysete uten verken ben- eller alburom, som flyselskapene tydeligvis forventer at man skal klare å sovne rett opp og ned i. Ain’t gonna happen, Qatar Airways! Det vi imidlertid ser så til de grader fram til er en varm kjent bil som står og venter på oss på flyplassen, full av folk vi er glade i og som skal ta oss rett hjem til et varmt kjent hus som har en varm kjent seng som det bare er å stupe rett ned i. Ingen busstur, ingen kart, ingen innsjekking. Yes please!! 

For selv om jeg et lite øyeblikk før vi satte ut på reise, var ganske skråsikker på at jeg på en eller annen ville klare å overtale T til å fortsette reisen litt til – til over jul i hvert fall – er jeg nå, etter fire måneder på hjemmefra, sabla glad for at det er hjem vi skal og ikke til enda et nytt fremmed land. Vi har kost oss hele veien og det er faktisk ikke en eneste dag jeg angrer på eller ville gjort annerledes, men å konstant være på reisefot, uten et eget sted å vente tilbake til hver kveld, tar skikkelig på kroppen! Kanskje vi rett og slett er blitt for gamle? Eller så ligger det kanskje ikke helt i oss å måtte «opprote» annen hver dag til et nytt sted og en ny seng. Det er allikevel ingen tvil om at vi kommer til å begynne å spare til neste reise UMIDDELBART! Men da muligens for en litt kortere periode eller kanskje lenger så vi kan ha en liten base å reise fra og vende tilbake til! 

Jeg er helt sikker på at de siste fire månedene for oss har vært noe helt annet enn fire måneder for dere! Så hvis dere lurer på hvorfor jeg hylgråter og oppfører meg som om jeg ikke har sett dere på en mannsalder, så er det simpelt hen fordi det er sånn det føles! Jeg vet ikke om vi har forandret oss så veldig, men jeg kan i det minste innrømme at jeg nå har innsett hva for et FANTASTISK land Norge er – verdens beste! I mange mange år har jeg tenkt at det ville vært et forferdelig nederlag å «ende opp» med å bo i kjedelige lille Norge. Man kan jo ikke «være noen» og bo i ett ubetydelig lite filleland som Norge! Faktum er vel heller at vi skal takke fanden hvis vi ender opp med å bo i det beste landet i verden å bo i. Ikke at vi skriver noe som helst i stein her, for det er fortsatt masse igjen av verden å se (Europa for eksempel??), men det er ikke snakk om at vi finner oss i å måtte sitte 23 timer på ett fly hver gang vi skal hjem til jul! 

Jeg lovet dere vel en slags uttalelse fra den andre parten av denne bloggen! Han hadde følgende å si da jeg spurte om han hadde noen tanker rundt turen vår han ville at jeg skulle formidle videre: 

«Turen har vært tipp topp! Tommel opp!» 

Jeg siterer ordrett her, folkens… 

Jeg vet ikke helt hva poenget med dette innlegget er, annet enn at jeg hadde en sterk trang til å avslutte så jeg er sikker på at dere er klar for utrolig takknemlige vi er for at vi har hatt mulighet til å ta en slik reise, men også hvor UTROLIG godt det skal bli å komme hjem til dere igjen (bank i bordet, styrter vi så sees vi på den andre siden! Neiuff, jaja, tanker formet av flyskrekk…)!! Tusen takk for at dere har orket å følge med på oss! Hva som blir av denne bloggen vet jeg nesten ikke. Kanskje vi sveiver den igang igjen hvis det blir noen flere eventyr på oss (noe det uuuutvilsomt blir!)! 

Kryss alt dere har for at detta går smertefritt! Vi gleder oss til å se dere! 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret… 

UTE! 

Flying home for christmas

For andre gang er jeg blitt lurt! Lurt til å tro at vi har lagt de lengste avstandene bak oss, men akk! Neida! Det var først da vi så nærmere på reisedokumentene våre i går morges at vi ble klare over at det fortsatt ligger 23 timer i lufta foran oss… Takk Gud og himmel og alt i mellom for at det i hvert fall er den siste innspurten. Nå ORKER vi ikke mer fly på en stund – det er så grufullt slitsomt! For ikke å snakke om kjedelig! Flyet vårt går i morgen kl. 22:20 (lokaltid), hvilket betyr at vi blir nødt til å slå ihjel nesten 12 (!!!) timer på flyplassen før vi kan boarde… Først ligger det tolv laaaaaaaaaaaaaange timer foran oss til Doha, deretter fire timer venting, for så å avslutte med 7 enda leeeeeeeeeeengre timer til Oslo. Til snille svigemor som skal hente oss på flyplassen; vi skal prøve å være hyggelige og imøtekommende på bilturen hjem – men vi kan ikke love at vi ikke besvimer av utmattelse i baksetet deres. 

Vi kommer derfor til å fylle flyplasstimene med ett siste blogginnlegg – et lite avslutningsinnlegg – for å summere litt og få ned noen siste tanker og følelser sånn helt på randen av reisen vår. Jeg sitter selvfølgelig med en fantasillion tanker og følelser (T har kanskje til og med èn han har lyst til å dele med oss, hvis vi er riktig heldige!), men vi skal prøve å fatte oss i korthet… Prøve… 

Vi har dessuten ikke fått gjort oss helt ferdige med Japan, da vi var ALT for oppslukte (guilty as charged) av Disneyland til å få inn noen ord om de siste stoppestedene våre i forrige innlegg. Jeg tror vi slapp dere av i Hiroshima, som ligger helt vest i landet, men før vi reiste helt tilbake til Tokyo fikk vi også besøkt Kanazawa og Takayama, to litt mindre byer ved kysten, lenger nord enn Tokyo. 

Jeg må vel nesten få lov til å innrømme at vi etter Osaka begynte å kjenne små smått på utmattelsen som nå har lagt seg som et svært vått håndkle over hodene våre – så vi skrudde ned tempoet litt. Ikke no poeng å bruke tusenvis av kroner på en guidet tur når høydepunktet på turen er de få timene du får sitte i fred på bussen mens guiden skravler. Så vi nøyde oss med en tur til Kenrokuen Gardens, som skal være en av de flotteste japanske hagene i hele landet! Akkurat midt i blinken for to slitne backpackere. Her fikk vi tusle rundt i ro og fred og fikk en MASSE flotte bilder av de flotte høstfargene.

001 002 003 004 005

Da dagen fortsatt var ung, ruslet vi til et distrikt i byen som er kjent for sine gamle bygninger. Veldig pussig sted og vi skjønte fort at vi skulle hatt en guide til å fortelle oss litt mer om stedet, for det var tydeligvis en gammel gullgraver by. Såpass skjønte vi selv uten en guide, etter som man blant annet fikk kjøpt softis med gulltopping (ekte, spiselig gull tro det eller ei), gullsmykker, gullansiktskremer, gullansiktsmasker (!), gullmat og selvfølgelig gullhus. #OnlyinJapan… 

006 007 008

Jeg har bare lyst til å nevne at på store turistområder som dette, føler vi oss rett og slett som attraksjoner på tivoli – vi kunne like så godt gått rundt med store hvite kremmerhus på hodet som det sto TURIST på med store bokstaver. Ikke bare TURIST, men VESTLIG TURIST. Hver gang vi (svært så sjelden) snubler over en annen ikke-asiatisk person, faller det oss nesten naturlig å slå av en prat med dem, litt som når man møter på ett annet menneske på skitur midt inni skævven. «Jasså, så du fikk no merkelige fiskeaktige boller i stede for pastaen du bestilte du også, ser jeg?»… De skjønner virkelig ikke ett kvekk engelsk her. Ikke. Ett. Kvekk.

På Thanksgiving, vår andre dag i Kanazawa, valgte vi rett og slett å ikke gå utenfor døra. Jeg husker nemlig at det var en av våre favorittaktiviteter hjemme. Evertyrbatteriet var tomt og vi ble nødt til å bruke en dag på å lade det opp litt! Siste stoppested før Tokyo var Takayama! 

Det som har gjort det veldig spesielt å reise rundt i Japan, er at alle stedene vi har besøkt ligner såpass på hverandre at de like så godt kunne vært forskjellige nabolag i Tokyo. Selv om vi har vært så langt vest som Hiroshima, har verken landskapet eller byene forandret seg noe særlig siden Tokyo. Japan er sånn ca like stort som Norge, men jeg liker å tro at vi har ganske mye variasjon, som at man rett og slett bare vet at man ikke lenger er på Østlandet når man er kommet til Tromsø. Takayama skilte seg litt mer ut da vi plutselig var omgitt av fjell og skog – det ligger da midt i de japanske alper må du vite! 

Derfor var det også STEINkaldt. Jeg hadde faktisk prøvd en jakke på H&M dagen før jeg, en svær deilig dunjakke med hette og lommer og alskens nødvendigheter. Næææ, tenkte jeg, det er jo så lunt og godt her, gidder ikke bruke penger på en jakke nå, nei, det blir for dumt… Historien begynte egentlig med at jeg klarte å henge igjen forrige jakke på toget og ble ufrivillig jakkeløs. Sånn går det når man ikke gidder å sjekke værmeldinga.

Jeg vet dere der hjemme ikke syns dere har det så kaldt enda, men vi har levd med sommer nå i fire måneder for så å komme til behagelige 15 – 20 grader i Japan. Vi kommer mest sannsynlig til å fryse fast på dørstokken på Gardermoen… 

Vi følte allikevel at det ble for pysete av oss å bli inne bare fordi det var kaldt (og regnet…), så vi tok oss en tur til Hida Minzoka Mura Folk Village, en slags park med ansamling av mange eldre bygg. Ganske så koselig, med tanke på at vi så og si var helt alene i hele parken. Litt uttafor sesongen, kanskje! 

009 010 011 012 013

Som sagt var Disneyland på en måte avslutningen på eventyret vårt og vi har de siste dagene i Tokyo ikke gjort noe som kan beskrives som å være det grann fornuftig. Vi manner (eller kvinner, som jeg liker å si) oss vel opp til en mektig hjemtur i morgen. Noe morsomt vi allikevel hadde lyst til å gjøre før vi reiste, var å dra på tema-cafe; først Mummi Cafe, så på Final Fantasy Cafe! 

Altså, for en Mummielsker er det ikke vanskelig å finne noe som helst Mummitrollet-relatert i Japan. Jeg mener, annen hver butikk selger en aller annen form for Mummiting. Vi snakker såpe, leker, klær, skrivesaker, luer, skjerf, puslespill, musikk og jeg vet ikke hva. Da jeg imidlertid fant ut at det finnes en cafe som serverer Mummirelatert mat OG selger alle disse fantastiske tingene, MÅTTE vi reise hit! De hadde selvfølgelig ikke en engelsk meny, så vi syns vi betalte en grusom sum for maten, men så viste det seg at vi FIKK den ene tallerkenen OG en porselensmummimamma (norges lengste ord..?)!! GRATISGREIER – YES! 

014 015 016 017

Dagen etter var det på høy tid (understrek understrek understrek) at T fikk tilfredsstilt sin indre nerd, så dermed tok vi lunsjen på en Final Fantasy Cafe (for dere som ikke vet, jeg klander dere ikke, men det er altså et spill). Her selger de massevis at Final Fantasy produkter og serverer fabulous Final Fantasy mat! T blir liksom ikke helt så gæren som meg i sånne situasjoner, men har var mildt riktig så blid da vi tuslet tilbake til hostellet! 

018 019 020

NOK FRA MEG! Dere har utvilsomt bedre ting å bruke lørdagen deres på enn å lese de siste nedtegnelsene til to slitne backpackere. Vi setter uansett KJEMPE stor pris på at dere gidder og at dere legger igjen kommentarer til oss, det er alltid høydepunktet etter hver innlegg! Det er heldigvis ikke lenge igjen av kvelden, så vi får bruke de siste timene til å pakke sekken, EN SISTE GANG!!

Vi snakkes på flyplassen! 

Spesialinnlegg: The Happiest Place on Earth

Fy flate. Fy flate, fy flate, FY FLATE!! Jeg tror ikke det norske vokabularet har ord store nok til å beskrive hvor UTROLIG dagen vår har vært. Vi er sikkert flere, men jeg har en forferdelig uvane med å over-glede meg til ting, altså overdrive hvor fantastisk noe kommer til å bli oppe i hodet mitt. Som regel blir jeg alltid litt skuffet, fordi det alltid er ett eller annet som ikke går helt som hjernen min hadde sett for seg. Not today! Ikke en eneste nedtur eller skuffelse – rett og slett en dag bestående KUN av oppturer, utrolige opplevelser og forventninger som blir blåst fullstendig av banen. 

I løpet av dette innlegget kommer dere mest sannsynlig til å tenke at jeg er litte granne gæren, hvis dere ikke allerede har kommet til den konklusjonen for lenge siden. Disney betyr kanskje mer for meg enn de aller fleste, så det går nesten ikke an å forklare hvor utrolig moro vi hadde det i en park som i bunn og grunn ble designet for barn! Jeg kan imidlertid si med begge hendene på hjertet at jeg hadde mitt livs beste dag i den parken! Selv om jeg var veldig opptatt med å bli oppslukt av all Disney magien, tror jeg T hadde det ganske OK også – han syns i allefall jeg var forferdelig søt med de nyinnkjøpte Minniørene mine!  

001

Da parken ligger litt utenfor sentrum av Tokyo, valgte vi å «splurge» litt på ett hotell som lå nærme nok til at vi kunne stille opp grytidlig på dørstokken! Vi trappet derfor opp på Hilton Bay Hotel, vel vitende om at det så ut som vi hadde bodd på gata de siste fire månedene, med alt vi eier og har i hver vår gigantiske ryggsekk. De slapp oss heldigvis inn og ga oss et megafantastisk rom med utsikt ut mot parken! 

sdr

Ankomsten vår var heller ikke så aller verst, da vi kom seilende inn på et Mikke Mus TOG!! 

dav

Jeg hadde kjempestore problemer med å få sove kvelden før kvelden, litt som en unge før julaften, rett og slett fordi jeg var livredd for at noe skulle gå galt og spolere min nøye planlagte, perfekte dag! Parken åpner ni, men absolutt alle som finnes på Internett og som har vært i Disneyland sa at man MÅTTE møte opp MINST en time før parken åpnet. Jeg ble selvfølgelig megastresset og smurte derfor kanskje litt tjukt på i frykt for at alle andre også ville ha lest det samme – så vi slepte oss ned halvannen time før parken åpnet…

Disneyland, for de som ikke vet det, består av massevis av flotte attraksjoner (ikke karuseller!) som gjør litt ut av å ta deg med inn i verden til den attraksjonen du tar! Ole Brumm har sin egen attraksjon, Peter Pan, Buzz Lightyear og Lilo og Stich blant mange flere! I tillegg er det kjempeflotte parader flere ganger om dagen, og her snakker vi om å ta den 150% helt ut! For ikke å snakke om alle butikkene som finnes rundt om kring! Og maten dere… Så mye herlig mat, og absolutt ALT er formet som Mikke! Her snakker vi Hamburgerbrød, nuggets, churros, is, kaker – you name it! De har blant annet en egen restaurant i Alice i Evertyrland tema, som serverer en hel Ubursdagskake! Alt er så i de grader gjennomført! 

003-1 004

dav

dav

007

dav

009

dav

011

Parken er delt inn i flere «distrikter» – Tomorrowland, Fantasyland, Westernland, Toontown og CritterCountry. Vi koste oss absolutt mest i Fantasyland der de blant annet hadde et Haunted House i the Nightmare Before Christmas-tema! Fordi det er jul, er parken full av julestemning som musikk og mat og souvernirer og et gigantisk juletre midt i den største handlegaten! 

012 013

Jeg skal ikke juge, halve moroa var å rusle rundt i butikkene og *kremt* handle til det gikk varmt av kredittkortet… HerreGUD så utrolig mange fine ting! Jeg tror ikke det finnes en ting de ikke lager i Disney-tema; buttons, pins, puslespill, klær, smykker, hodepynt, mat, godteri, nøkkelringer, rammer, lego..! Lista tar aldri slutt! Og det var fanken meg noe nytt i hver sabla butikk vi var i! Det gjorde nesten fysisk vondt i hjertet å gå i fra de tingene vi måtte legge fra oss grunnet mangel på en egen souvernierkoffert… Det er dessuten veldig lett å gå i fella som heter «den dagen vi får vår egen leilighet»-fella. Ja, det er klart vi skal fylle den leiligheten til randen med Disneymerchendise, men hvem vet om det er plass til en to meter høy Mike Wasowski plysjfigur i gangen, liksom..? 

Sekken er allikevel en del mye tyngre enn den var da vi sjekket inn på Hilton… PYTT! Nå er vi fanken meg snart ferdig med å drasse rundt på den forbaska sekken – so what om den veier to kilo mer i tre dager til?!? …Meg kanskje, når jeg skal slepe den (dritt)sekken til flyplassen på søndag… Jaja, det er fremtids-Mai-Brits og Torkels problem!

Det absolutt vakreste vi så den dagen, til tross for uttallige parader og attraksjoner, var showet på slutten av dagen; Once Upon a Time. Det er et lys-show PÅ selve Disneyslottet der de forteller en historie med klipp fra flere av filmene – jeg ble seriøst rørt til tårer, det var så flott!! 

014

mde

Det er utrolig sjelden vi, selv etter at kroppen for lengst har forkrøplet seg etter hundre timer med ståing og gåing, ikke vil reise tilbake til hostellet. Jeg var helt knust når parken klokka ti skulle stenge og har mildt sagt vært gretten i hele dag for at vi måtte reise. Det er så utrolig riktig at det er det lykkeligste stedet i verden – og vi koste oss max! 

Nei, jeg er ikke sponset av Disney eller ei jobber for Disney, selv om det høres sånn ut når jeg leser igjennom innlegget… Er dere fortsatt ikke overbevist om hvor flott dagen vår var, tell alle utropstegnene jeg har brukt i dette innlegget. Ja, ganske så mange. Og jeg er ikke en som sprer rundt om meg med utropstegn unødig(!). 

016 017 018

mde

sdr

sdr

sdr

dav

024 025

Beklager hvis jeg har kastet dere litt av opplegget her – jeg har selvfølgelig hoppet over noen dager og gått rett til grauten som det heter (tror jeg…). Vi hadde bare så utrolig lyst til å «spy» ut av oss våre første ferske følelser og opprømthet før den blir slukt av vissheten om at vi står ovenfor en 22 timers flyreise på søndag… Det blir to innlegg til før dere ser trynene våre igjen, om ikke så mange dager. Vi har forresten feiret 1. desember på en Mummi Cafe, en ordentlig en denne gangen! Men, det må jeg nesten spare til neste gang – det får være nok crazy fandom for en dag. 

De neste dagene har vi absolutt NULL planer. Rett og slett fordi vi er litt mette nå. Mette på å se og oppleve noe nytt hver dag. Disneyland var på en måte slutten på turen vår, en gigantisk avslutning på en heeeeeeeeelt sinnsyk reise. 

NÅ VIL VI HJEM! 

Håper dere er klare for å ta oss i mot – litt klokere og litt fetere. 

dav

Blekksprutboller og liksompannekaker

Det. Er. Så. KALDT. Her! Kanskje ikke så rart med tanke på at vi befinner oss et eller annet sted i de japanske alper. Det visste jo ikke vi da. Plutselig var det bare masse fjell rundt om kring. Research? Research er for pyser. På med lua, så ekke det no problem lenger. Fint med en liten forsmak på hva som venter oss når vi kommer hjem, OM EN UKE! WHAT!

Vi er i Takayama for de som lurer! Antageligvis den minste byen vi har vært i hittil i Japan. Kun noen og 90 000 innbyggere. Det er alltid så komisk, for nesten uansett hvor vi er, så er det alltid minst tre ganger så mange mennesker som i hele Akershus fylke sammenlagt. 500.000 innbyggere (Oslo, medandreord) karakteriserer en liten by på disse trakter… I morgen skal vi nedatt til Tokyo igjen og gleden er STOR (for meg i det minste), for det betyr DISNEYLAND om kun TO DAGER!! Jeg klarer bare ikke forholde meg rolig. Klarer det bare ikke! Det er få ting jeg setter større pris på enn Disney. Sett bort i fra familien min og kjæresten min og svigerfamilien min og senga mi og alle de andre selvfølgelighetene, naturligvis. De som kjenner meg vet at jeg fortsatt bruker VHS spiller’n til å spille av Disney-klassikerne. Det er klart de hopper og fusker litt i starten, men GUD så mye bedre de er i god gammeldags 90-talls kvalitet! Dagen er planlagt nesten ned til hver minste detalj, fra hvilken billettkasse vi skal stille oss i kø for til hvor vi skal spise lunsj. For det å besøke Disneyland er ikke bare bare – det må ligge en klar strategi til grunn, så man får mest ut av dagen! Vær forberedt på tidenes mest episke Disney-blogginnlegg om et par dager! 

I ventetiden har vi blant annet vært i både Osaka (etter Kyoto) og Hiroshima, der vi hadde noen kjempefine dager! 

Osaka er kanskje mest kjent for Osaka Castle, som er et helt fantastisk palass omgitt av en veldig idyllisk park. For å bli litt bedre kjent i byen, valgte vi allikevel å tilbringe første dag i Osaka på sykkel. Jessda, vi fortsetter å sjokkere! Ikke nok med det, vi snakker om en syklende kulinarisk ferd rundt i byen for å smake på den lokale «delikatessen»! Jeg setter delikatessen i hermetegn, fordi japansk mat er æsj. Selv om det kanskje ikke er fisk, så smaker det uansett som fisk. Og er det fisk, så er det ikke vanlig fisk, neida, de skal absolutt bruke alt mulig annet rart, som blekksprut, ål, muslinger, kamskjell og fandens oldemor. Og får vi først servert vanlig fisk, så er den RÅ. Også skal de dynke alt mulig i en merkelig saus som selvfølgelig smaker som FISK. Finner du først et sted som serverer pizza, kan du BANNE på at du får en med reker og blåskjell på. Jeg mener, ærlig talt. 

Vi ville allikevel ha et åpent sinn, så vi syklet av gårde med guiden vår rundt i de smale gatene i Osaka for å smake på det Japan har å by på. 

… Det var en veldig fin opplevelse altså, men maten kunne vi VIRKELIG spart oss for. Vi fikk blant annet servert en løk. Ja, en løk. I saus som smakte som fisk. Så fikk vi koreanske «pannekaker» – heller no grønnsaksblandingsgreier skvist flat med små gelleklumper jeg senere fant ut at var blekksprut. Åja, så fikk vi små runde blekksprutkuler som ikke smakte som noenting. Også kronen på verket; innvoller i fiskesaus. Det var jaggumeg godt det lå et bakeri rett rundt hjørnet… 

Jeg vet at vi kanskje er veldig ensformige i matveien der lasagne, pizza og taco står svært høyt på lista over yndlingsmat, men med tanke på at vi faktisk har prøvd flere ting og ikke har likt noe, føler jeg ikke at det er oss det er noe galt med. Bakverk er de gode på da. Veldig fint for en som allerede har lagt på seg 570 kg. Også lager de noen veldig gode sånne melbolle greier med noe guffe inni. Det har vi vel spist nesten hver eneste dag. Flaks for oss finnes det alltid en McDonalds å ty til i nødens stund… 

001 002 003

Etter sykkelturen måtte vi selvfølgelig ta oss en tur til Osaka Castle, og det er like flott som på bildene! Himeji Castle, som vi besøkte dagen etter, var allikevel en smule bedre. Himeji er en mindre by litt utenfor Osaka og vi valgte å ta en liten dagsutflukt hit for å få med oss Himeji-Castle. Det var noe litt annet enn det stusslige lille uthuset de kaller et slott hjemme i Norge! 

004 005 006 007

Hvis du ser på kartet, er det et ganske langt stykke mellom Osaka og Hiroshima, som ligger veldig langt vest i landet. For oss som nå er blitt vant til å tilbringe en dag i ett bussete, er det helt utrolig at vi kan komme oss tvers over landet på en times tid! Det er litt mindre forhold enn Australia selvsagt, men det er ikke TVIL om at Shinkhansen slår Greyhound bussen laaaaangt ned i støvlene! 

De fleste forbinder kanskje Hiroshima med 2. verdenskrig og byen er absolutt ganske preget av dette. Ikke så rart med tanke på at absolutt alt måtte bygges opp igjen fra scratch etter 1945. Det eneste som står igjen er et murbygg som et slags monument for det som skjedde. Det er veldig merkelig stemning i slike områder og alle er veldig stille og respektfulle. Ikke akkurat et sted man tar en selfie, liksom. Allikevel vel verdt å få med seg og jeg er veldig glad for at vi valgte å reise hit! Vi gikk ikke inn på museet som selvfølgelig også ligger i minneparken, rett og slett fordi jeg mest sannsynlig ikke hadde klart å holde maska. 

008 009

Dag 2 i Hiroshima tok vi en liten fergeutflukt til Miyajima-øya, en real turistfelle, men et ‘must’ i følge Tripadvisor! Øya er kanskje mest kjent for den «flytende» torii-porten, men er også full av souvernier-sjapper, søte cafeer og flotte parkområder. Nok en gang slo idiothjernen min til med et ønske om å gå til toppen av Misen fjellet… Jeg vet virkelig ikke hva som er galt med meg for jeg burde skjønne nå etter tusende gang på denne turen, at det å bestige fjell ikke er oppnåelig for de tjukke små bena mine. Jeg hatet HVERT sekund av den turen, som aldri tok slutt! Hundretusen trappetrinn og idiotiske skilt hver hundre meter som minte om at det bare var 900 meter igjen – RETT OPP… Herregud, så gretten jeg blir når jeg er sliten. Siste stopp før toppen plantet jeg rumpa mi tvert ned i første og beste benk. T tok seg til topps uten meg for å si det sånn. 

010 011 012 013 014 015

Vi fikk så vidt med oss at det var første søndag i advent i går. Selv om de spiller julemusikk i absolutt alle butikkene og har pyntet gatene med lys og juletrær klarer vi ikke helt å skjønne at det kun er fire uker igjen til jul. Jeg ber nesten litt om at det er en snøstorm som møter oss på flyplassen så vi kan få kommet oss ordentlig godt inn i den juleånden alle andre der hjemme er i! 

I morgen er ferden vår på mange måter over, ettersom vi reiser fra Tokyo den 4 desember. Vi skal kose oss glugg i hjel de siste dagene i Tokyo – den byen vi har likt absolutt best – og det blir ett par innlegg til før flyet setter av sted mot Norge. God mandag, allihopa! 

Huleboerne

Hei. Igjen. Ikke så alt for lenge siden sist dere hørte fra oss. Håper dere ikke er blitt lei av oss riktig enda. Det er ikke så lenge igjen nå! Som selvfølgelig er grunnen til en noe hyppigere blogging enn vanlig. Det blir nemlig så utrolig tåpelig å sitte hjemme i stua til mor og skrive om de siste dagene våre i Japan, rett og slett fordi vi ikke tok oss tid til å gjøre det nå! Vi har dessuten valgt å ta oss en liten Thanksgiving-pause fra all fartinga, så det passer jo ypperlig med et lite innlegg fra Kyoto! 

Vi var litt vel treige med å få bestilt et sted å bo i Kyoto (hvordan skulle vi vite at det var høysesong for høstfarger i den forbaska byen?!), så vi ble «nødt» til å booke oss inn på en 40-sengs sovesal. Noe vi var svært skeptiske til. Det pleier å være ille nok med 4 senger, da det ALLTID (!!!!) er en asiater på rommet som snorker så takflisene rister. Heldigvis var det snakk om ett «tube-hotel», der alle altså får sin egen lille hule å sove i. Helt genialt! Bare skyver igjen døra, så var man praktisk talt mutters aleine! 

001 

Første dagen i Kyoto valgte vi å tilbringe i Fushimi Inari, ett superkjent landemerke dere helt sikkert har sett bilder av. Superkjente landemerker pleier som regel å være stappet til randen med frekke kinesiske turister (de har så forbaska spisse albuer som de alltid skal kjøre inn i sideflesket til beskjedne norske turister), så vi passet på å være tidlig ute! Stedet har selvfølgelig ett ‘shrine’ (et slags tempel innen Shintoismen), men det som gjør det så utrolig spesielt, er de flere tusen torii-portene i området, som alle donert bort av forskjellige japanske forretninger. Vi tok sikkert 200 bilder hver oss!

Som de to kronidiotene vi er, skulle vi absolutt ta oss til toppen av Inari-fjellet uten å være det minste forberedt på de en milliard trappetrinnene vi måtte ta oss opp for å komme til toppen… Det var jo først når vi var halvveis til topps at vi skjønte at det var en utrolig dårlig ide – men da var det fanken meg for seint å snu!  

Som turist syns jeg det er veldig gøy å legge merke til forskjellene mellom Buddistiske templer og Shintoistiske shrines – i templene skal man nemlig være veldig stille når man ber, mens man i shrinene, skal man ringe høyt i en bjelle, bukke to ganger, så klappe høyt for å tiltrekke seg oppmerksomheten til gudene. 

002 003 004 005 006 007 008 009

På dag to tok vi det litt mer med ro og slang oss på en organisert dagstur rundt i Kyoto, samt Nara, en liten by en times tid utenfor Kyoto. Første halvdel av dagen fartet vi rundt til de tre mest kjente templene/palassene i Kyoto; Nijo Castle, The Golden Pavillion og The Imperial Palace. Her var det såååå utrolig mange folk – men FY The Golden Pavillion var helt UTROLIG! Sammen med de fantastiske høstfargene, så det nesten ikke ekte ut, som om noen hadde vært i Photoshop og klusset rundt med fargene. 

010 011 012 013 

Etter lunsj reiste vi videre til Nara for å se The Great Buddah og Todai-ji templet, et helt enormt tempel med en gigantisk buddha plassert i midten. Templet ligger midt i kjempeflott park der det tusler ville rådyr rundt om kring blant alle turistene. Så koselig, tenker du sikkert. Det tenkte nemlig jeg og, helt til det kom en svær jævel og beit meg drithardt i den ene rumpeballen. Stort blåmerke, fikk jeg og faktisk! Bare flaks jeg ikke har dødd av rabies enda!!

014 015 016 017 018 019 020

 Vi har selvfølgelig fått med oss at det har vært jordskjelv i landet – ikke fordi vi merket noe til selve skjelvet, men vi leste det i avisa! Heldigvis var vi allerede langt unna skjelvet, på vei videre til Hiroshima – praktisk talt så langt unna man kommer Fukushima. Det var allikevel litte granne ekkelt, med tanke på at det ble utlyst tsunamialarm og greier. Japan er «heldigvis» vandt til jordskjelv og det skjer relativt ofte her borte, så de er godt forberedt om noe skulle skje. Nå er heldigvis alt det skumle over, og vi kan sette snuta sakte men sikkert mot Tokyo igjen! I morgen reiser vi nemlig til Kanazawa, lenger mot nord og kulda som har bredt seg over Japan de siste par dagene… 

Ellers har vi ikke lagt noen store, konkrete planer for de siste dagene i Japan – BORTSETT FRA AT VI SKAL TIL TOKYO DISNEYLAND!!!(hundre utropstegn)!!! Finnes det Disneyland i Japan, spør du? JA! Den største og beste i hele verden! Jeg gleder meg så ubeskrivelig mye at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Vi har billetter til den 30. november og selv om Tokyo Disneyland er kjent for å være overfylt med folk, er vi heldige som kan få reise utenfor sesongen. Slutten av november skal nemlig være en av de beste tidene å reise på, med tanke på folkemengdene. FLAKS! Den beste julegaven noensinne! 

Happy Thanksgiving, everybody!

Japan in our <3

Mein Gott, for et STED!! Japan – la oss få bli, vi elsker deg! 

Jeg har hele tiden hatt en snikende følelse av at Japan kom til å deise forbi både New Zealand og Canada som våre yndlingsland på reisen (altså, kanskje en delt første plass med NZ da det har en helt spesiell plass i mitt hjerte!), selv om vi ikke helt har visst hva vi skulle forvente oss. Først og fremst vil jeg kanskje beskrive Japan som utrolig stort og travelt, for selv om selve landmassen er ca på samme størrelse som Norge, har det et innbyggertall på 24 ganger så mange! 12 millioner mennesker bare i Tokyo alene! Allikevel er det ikke så hektisk og kaotisk som man kanskje ser for seg med så mange folk. Hittil har vi kun møtt ekstremt tålmodige, hjelpsomme og fantastisk hyggelige mennesker, dog veldig beskjedne og kjempedårlige i engelsk. Det er et system for alt, ingen prøver å presse seg inn på trikken før alle har gått ut, for det er et køsystem naturligvis, de unge reiser seg når det kommer en gammel stakkar som trenger setet mest, de smiler UANSETT og klager aldri, de teller faktisk vekslepengene foran deg, så du er sikker på at du ikke blir lurt, de tar i mot alt du gir dem, om det er penger eller et kredittkort, som om det er det mest dyrebare som finnes og konduktørene bukker ALLTID mot passasjerene når de forlater vogna… Bare noen av mange flere grunner til at vi ELSKER dette landet! 

Ikke nok med det, men det er en slags kultur-greie i Japan å sette ekstremt stor pris på kawaii – altså søte ting. Og av nettopp den grunn finner man Disney-butikker og Mummi-merchandice OVERALT! De har egne Mummi-cafer der du, hvis du skulle komme alene, kan sitte å spise et måltid sammen med en lifesize-Mummibamse! Det er nesten så jeg har vurdert å kjøpe en egen koffert til alle Mummi-relaterte produkter jeg kommer over (jeg fant blant annet Lille My pastiller)! Senest i dag satt vi på en Mummicafe og spiste en Mummiformet pannekake mens de spilte Mummi-musikk over høytaleren. HALLO – jeg må jo ha dødd et eller annet sted på reisa og havnet i paradis, tror jeg! 

I skrivende stund befinner vi oss i Osaka. Vi begynte i Tokyo for så å ta Shinkhansen videre til Kyoto og etter et par dager her, reiste vi i dag til Osaka. I Tokyo bodde vi i et område som heter Asakusa – veldig sentralt og perfekt for et besøk til blant annet Senso-ji tempelet! Det var utrolig moro å se hvor annerledes skikkene forbundet med Buddhismen er i forhold til kristendommen. Man må blant annet rense seg med en spesiell røkelse før man kan gå inn i tempelet og også vaske hender og munn med vann. 

001 002 003

Samme dag dro vi til Akihabara – også i Tokyo, men i et annet distrikt. Dette skulle liksom være et slags gaming-manga-anime distrikt (nerdedistrik, for å si det rett ut) og vi hadde sett frem til å baske oss i kjent materie og spre rundt oss med penger… Vi ble mildt sagt litt skuffa når vi fant ut at det KUN gikk 100 % i japansk animekultur (en sær form for japansk tegneserie), ikke akkurat vår cup of nerd. Det burde vi selvfølgelig skjønt, men moro hadde vi det likevel! Vi fant blant annet en kattecafe å slå i hjæl noen timer i. 

Kattecafe, ja. Du leste ikke feil. Det er ikke en spesiell kaffetype jeg mener, men en cafe full av katter. Levende, hvesende katter med fire ben og hale. Som tusler rundt mens du drikker kaffe. 

Only in Japan

dav

dav

006 0071 007

Vi rakk også en tur opp i Skytree – et observasjonstårn over 300 meter over bakken. Utrolig utsikt over Tokyo! 

008 009 010

Japan er utrolig svært og vi spratt rett og slett rundt som pingpongballer i undergrunnssystemet for å få sett mest mulig. Innad i Tokyo, er det den beste måten å komme seg rundt, men siden vi skal videre rundt om i landet, tar vi toget! Planen er, ettersom vi har et togpass på 14 dager, å reise videre fra Osaka etter ett par dager til Hiroshima, så til Kanasawa ved kysten. Vi legger nok til ett stopp til her før vi kommer tilbake til Tokyo, der vi får noen dager før vi reiser *gulp* hjem… 

Det er veldig merkelig hvordan man kan ta en så total helomvendig fra å egentlig syns at det er greit at man snart skal hjem, til at man absolutt ikke vil hjem – NEITAKK Norge, vi vil bli litt til! Vi er ikke i tvil om at det hadde med land-byttet å gjøre. I Australia slet vi mektig med å fylle tiden med noe vettugt, mens vi her er livredde for ikke å få med oss alt som er å se. Det er SÅ mye å gjøre her! For ikke å snakke om kjøpe! Klær er så billig og det er kjøpesentre seriøst overalt! Det gjør litt vondt i lommeboka, men vi føler allikevel at det er litt greit ettersom vi har holdt oss VEL under budsjettet på hele turen. Jeg mener, hvor mange steder i Norge selger dem Mummi-tøffler egentlig? Jeg bare spør. 

Dag to i Tokyo dro vi på dagsutflukt til Kamakura, en by litt utenfor Tokyo. Det var kjempe moro og vi hadde det SÅ gøy av den søte lille japanske guiden vår som var så elendig i engelsk, men som holdt seg i det hele veien og spøkte og lo. Vi fikk se den ikoniske Buddhaen som Kamakura er mest kjent for, så dro vi videre til et tempel der vi var gjester til en formell tedrikkeseremoni. Det var utrolig gøy, men ganske nervepirrende da vi ikke hadde så veldig lyst til å drite oss ut med å ta koppen i feil hånd, eller drikke fra feil side av kruset. For det er ikke bare å helle litt grønn guffe i en kopp, nei! 

Først skal vertinnen, hun som serverer te, lage teen på en spesiell måte mens gjestene ser på (alle sitter på gulvet naturligvis!). Så serverer vertinnen te til alle sammen enkeltvis med et bukk, og man må da selv også bukke. Så skal man ta teen i den høyre hånden, plassere den venstre hånden under og drikke alt i en omgang! For the record, grønn te smaker som gress. Nyklippet gress. Men det er selvfølgelig en stor fornærmelse å ikke drikke opp alt, så vi gulpet det i oss innimellom brekkningene. Så skal man tørke av koppen med tommelen, sette koppen fra seg på gulvet (riktig vei) og beundre den i noen minutter før vertinnen henter den igjen. 

Åh, som jeg elsker sånt!! 

011

sdr

0131 0132 013 014 015 Siste dagen i Tokyo reiste vi inn til Shibuya og Shinjuku, andre distrikter i Tokyo og brukte for det meste bare penger. Hele dagen. Fra vi sto opp til vi la oss. Vi tok oss også en tur opp i Regjeringsbygget for å se på solnedgangen fra observasjonsdekket. Ikke så verst utsikt med Mt. Fuji i det fjerne!

016 017 018 019

For de som ikke vet det, så er crepè’s (de tynne franske pannekakelignende greiene) en STOR hitt i Japan. Det er crepè-stands bokstaveligtalt overalt. Fylt til randen med alle mulige søte saker. Som sjokolade, for eksempel. Som er vår personlige favoritt.

020 021

Som en liten side-note har jeg lyst til å legge til at vi i dag på hostellet fant en vekt. Den vekta viste, som jeg selvfølgelig visste, men har valgt å fortrenge, at jeg har lagt på meg mellom 3 og 4 kilo. Torkel, nei, han har ikke lagt på seg noe. Ingen. Verdens. Ting. Livet er så utrolig urettferdig. Jeg vet ikke helt hvorfor det er så viktig for meg å si det, men jeg vil vel kanskje at dere skal være klar over at det kommer ei litta bolle hjem til dere om et par uker (ei bolle og en pipestilk…) som skal på slankekur. Vi har kosa oss antagelig mer enn det som har vært nødvendig. Men dere kan jo tenke dere selv når hjernen tror du er på ferie og du hver dag ser noe godt som du har lyst til å unne deg, for du er jo tross alt på en slags ferie… Man kan kanskje si at jeg angrer 49%. 51% av meg angrer ikke. Feriekiloene går av etter noen uker tilbake i rutinene, så jeg er ikke så forferdelig engstelig for akkurat det. Poenget er at det er ABSOLUTT ikke nødvendig å påpeke at det ser ut som jeg har spist ho som satte ut på reise for fire måneder siden. Bare sånn så det er sagt.   

Jeg merker at jeg har så mye mer jeg har lyst til å fortelle dere enn det jeg klarer å presse inn i ett innlegg. Alle de små tingene som skjer hver dag som vi ler av, eller alle folkene vi møter og ser som skiller seg så mye fra alt vi har sett før. Alt er så nytt, men vi føler allikevel at vi på en måte klarer å holde hodet over vannet ved å bukke og nikke og smile så mye som mulig. Et smil kommer man faktisk veldig langt med! 

Ellers så er jo Torkel et lite fenomen i et land hvor gjennomsnittshøyden er på ca. 1.65. Det første som skjedde da vi ankom Tokyo og skulle igjennom sikkerhetskontrollen, var at ei litta jente begynte å gørrflire bak oss i køen og pekte opp på T som om han var et merkelig skjeggete romvesen. 

I morgen skal vi på en syklende, kulinarisk spise-tur! Poenget er vel å sykle fra sted til sted og prøve forskjellig mat, med en guide selvfølgelig. Hittil har vi vært mindre imponerte over japansk mat. Vi er ikke akkurat så veldig bespiste (ett nytt ord jeg nå tar copyright på) og det går for det meste i pizza og pasta, men fyttirakkern for no ekle greier japanerne spiser! Alt smaker som fisk. ALT. Til og med godteriet! Ikke rart alle er radmagre her. Bare jeg som klarer å legge på meg i Japan. 

SAYONARA

Konichiwa, bitches!

Herreminhatt – vi er i TOKYO!! Pinch me please! Men fytti f*** for en sinnssykt slitsom affære det var å komme seg hit… Jeg har hele tiden trodd at den mest slitsomme distansen lå bak oss (LA – Auckland på tretten timer), men så feil kan man ta!! Fra Sydney fløy vi til Singapore, altså åtte timer, der vi måtte vente på neste fly i seks timer. Videre fra Singapore reiste vi til Taipei i Taiwan der vi igjen måtte av for å fylle litt bensin på tanken – det hele midt på natta om jeg får tillegge! Å tilbringe natta på et fly, på økonomiklasse med null beinrom og naboens hode på skulderen, er ikke å anbefale. Det er ikke akkurat kvalitetssøvn de to timene du klarer å true til deg her… 

Men vi kom nå fram, like hele på utsiden, om ikke fullstendig ødelagte på innsiden. Det er allikevel ingenting en 12 timers søvnbonanza i den diggeste hostellsenga noen sinne kan kurrere!

Selv om poenget med dette innlegget er å avslutte hele Australia-kapittelet, MÅ jeg bare få si at Tokyo hittil er heeeeeelt utrolig! Alt vi forventet oss og mer til! Japan har på en måte gjennopplivet reisegleden igjen etter noen litt strevsomme uker i Australia. Australia er fantastisk og vi angrer ikke ett sekund på valget vårt om å reise hit, men vi passet på en måte ikke helt inn. Japan er så forskjellig på alle mulige måter – kanskje på måter som passer bedre for oss! 

Sydney var allikevel høydepunktet uten tvil blant alle de flotte stedene vi besøkte i Australia. Så utrolig mange kjente landemerker og så utrolig moro å se! Seriøst, ikke en gang våg å påstå at operahuset ikke er det første du tenker på når du hører Sydney, eller Australia for den saks skyld. Tradisjon tro tilsa at vi måtte opp i en dobbeldekker – den absolutt mest geniale måten å bli kjent i en ny by! Vi kjørte selvfølgelig ned til Sydney Harbour med operahuset og Sydney Harbour bridge, men også til steder vi ikke hadde hørt så mye om, som the Rocks (et utrolig sjarmerende eldre område i byen med massevis av søte små salgsboder), St. Mary’s Cathedral og Chinatown. 

001 002 003 004 005 006 007

Vi har hatt en tendens til å reise til byer som på en eller annen måte er under konstruksjon eller skal oppgraderes og derfor har masse stillaser og lukkede områder. Sydney var intet unntak. SELVFØLGELIG måtte de finne ett eller annet å fikse på den forbaska fasaden, og det hadde blitt satt opp et enormt stillas rett foran fasaden til Operahuset. Just our luck. Men vi klarte å få noen fine bilder allikevel! 

Dag to i Sydney er kanskje den jeg tror flest av dere der hjemme misunner oss mest akkurat nå – Bondi Beach utflukt! Dere har kanskje sett den på TV, men fy så liten den er i virkeligheten! Vi har tross alt reist nedover hele Australias østkyst, så vi skjønte ikke helt hvorfor alle tok sånn på vei for akkurat denne stranda, men vi følte at vi måtte knipse noen bilder allikevel! 

008 

Fremfor å ligge å late oss på stranda hele dagen, tok vi heller på oss å tusle den kjente stien som strekker seg fra Bondi til Coogee Beach. Utrolig varmt, men utrolig flott! Stien går langs vannkanten hele veien og jeg tror jaggu jeg klarte å fylle opp det lille som var igjen av plass på kamerat mitt med bilder av kritthvite strender og turkist hav. 

 009 010011

Siste dag i Sydney tok vi oss like så godt en dagsutflukt til the Blue Mountains – for å få en real opplevelse av den Australske ‘bushen’. Guiden var en hyggelig kar; avslappa type full av fun-facts. Kanskje litt for full. Han kunne blant annet spart seg for å ramse opp alle mulige dødelige dyr som befant seg i the Blue Mountains… The funnel web spider, som vel er verdens nest giftigste edderkopp – jadda, den bodde inni skauen der, den. Australian Brown Snake, en av verdens mest dødelige slanger – jepp, den bor visst også der ute… 

Jeg hadde mest lyst til å grave rumpa mi djupt ned i bussetet og bli der, men i frykt for å sette Norge i skam, trippet jeg innover i bushen sammen med resten av flokken. Den største skaden jeg pådro meg var imidlertid da jeg snublet ned et trinn mens jeg desperat skuet krattet for slanger, og vrikket ankelen. Skjebnens ironi… 

012013

Før vi kom oss ut i bushen, var vi en liten tur innom en Zoo! Ikke så superfantastisk som Steve Irwin’s, men brukbar. Vi fikk blant annet endelig sett en Wombat, en utrolig søt liten blanding mellom en koala og en gris. Høydepunktet var selvfølgelig å bli BFF med en knøttliten gjeitunge (killing?? Samme kan det være, søt var den i hvertfall!). #Disneyprincess.

014 015 016 017 018 

Poenget med dagsturen var selvfølgelig å se The Three Sisters, en fjellformasjon med massevis av merkelig overtro knyttet til seg. Utsiktspunktet ved the three sisters var ganske sinnsyk, men kanskje spesielt ettersom det var en storm som kom rullende over fjelltoppene… Det er en Guds mening med alt får vi vel nesten si, for det elendige været betydde at vi slapp å rusle noe mer rundt i bushen. Not today, super-deadly Australian Brown Snake!

019 020 

Selv om det alltid er litt vemodig å reise fra et land man endelig har begynt å kjenne og bli glad i, så var vi relativt klare for å reise videre og uten at det ble en alt for tårevåt avskjed. En måned er nok for to som i bunn og grunn missliker både den intense varmen og den brennheite sola og som etter tre måneder på reisefot har pådratt oss litt for mye fett på kroppen til at det å spankulere rundt i bikini hele døgnet er OK. Utrolig flott opplevelse, men utrolig klare for neste kapittel (siste!!) av reisa som mest sannsynlig vil bli litt mer Torkel og Mai-Brit vennlig. 

SAYONARA!

Litt utenom det vanlige.

Gjett hva – det regner i Australia også folkens. Svære, harde dråper som klasker ned fra oven og tvinger alle små backpackere som ikke vil bli våte, til å holde seg innendørs. Så vi har rigget oss til i soffakroken på hostellet og har måttet finne underholdning annensteds!

Jeg tror kanskje dårlig vær har en tendens til å gjøre poeter ut av hvermannsen – det har i allefall den effekten på meg. Det er kanskje noe i den nitriste, tordenfylte lufta som gjør at jeg blir litt mer tankefull enn vanlig. Nei, reflektert passer nok bedre! Tankefull får alt til å høres så alvorlig ut. Vi har vært litt ekstra reflekterte i dag og, siden det regner, så tenkte jeg at vi kunne lage et bittelitt annerledes innlegg basert på noen reisetanker vi har gjort oss etter tre måneder on the road.

Før noen av dere blir nervøse og tenker at alt dette på en eller annen måte kommer av at vi ikke har det bra, så SLAPP AV – vi har det helt ypperlig! Ikke det grann å sette fingeren på – sett bort i fra at det regner. Jeg mener, vi er i Sydney, den flotteste og vakreste byen vi har besøkt så langt! Og om TO DAGER REISER VI TIL TOKYO! W.H.A.T!

Allikevel kan det være utrolig utmattende å være på reisefot. Før vi reiste hadde vi (kanskje mest jeg…) en slags fantasi om at vi kanskje kunne finne en eller annen måte å leve av å reise, så vi kunne fortsette med det i det uendelige! Etter tre måneder tror jeg kanskje vi har innsett at vi kan legge akkurat DEN fantasien i drømmebanken (en svær metaforisk boks jeg legger alle mine uoppfylte drømmer i). Noe vi imidlertid har funnet ut, er at vi funker utrolig bra sammen som team og at vi aldri (!!!!) kommer til å slutte å ha lyst til å reise – kanskje til å med bo utenlands – men da med trillekoffert og hotellbookinger hele veien!

Missforstå meg rett, å være backpacker er helt utrolig spennende! …Men en såkalt aquired taste. Vi hadde vel en slags anelse om hva en backpacker var før vi reiste, men trodde kanskje vi kom til å passe bedre i rollen enn det vi for øyeblikket gjør. Mest fordi jeg personlig er en 85-år gammel mann med høyt blodtrykk forkledd som en 24-år gammel kvinne, med personlighet og interesser som gjør at det å bo i et hus med 100 20-åringer blir litt vel utfordrende. T har alltid kommet overens med alle og jeg har hele tiden tenkt at jeg har dratt han ned med min gamliss-tankegang. Helt til han en dag for et par uker siden plumpet ut med «jeg er så dritt lei dissa backpackerne». Så det er ikke lenger tvil om at det ligger å murrer en gammel mann under alt det skjegget.

Det er ikke selve backpackingen som er problemet. Å ha alle ens eiendeler i en sekk, å få oppleve nye steder hver eneste dag, å slippe å tenke på jobb og skole og bare gjøre akkurat som man føler for den dagen – denne delen er det absolutt ikke noe galt med. Bær over med meg litt til!

Før vi reiste hadde jeg nemlig en tanke om at det å reise ville gjøre at jeg ble litt mer tolerant og forståelsesfull overfor andre mennesker – det motsatte har imidlertid skjedd.

Det finnes ikke noe mer irriterende enn en backpacker. De er urenslige, bråkete, uhensynsfulle (er det i det heletatt et ord??), egoistiske og selvopptatte. De gidder ikke skylle ned etter seg på do, de vasker ikke opp etter seg, de kaster matrester i vasken, de snorker, de drikker seg dritings og ødelegger nattesøvnen for alle de gamle grettne gubbene som bare vil sove og sitte i ro i soffa’n uten Justin Bieber på full guffe på høytaler’n. For øyeblikket er det for eksempel beer-pong konkurranse i fellesrommet… Det er bare så vidt jeg ikke åpner nærmeste vindu og kaster meg igjennom.

Absolutt alt ved turen vår har gjort det verdt å leve med mennesker som er totalt forskjellig fra oss selv, men hadde vi hatt en magisk konto med ubegrensede midler, hadde vi UTVILSOMT bodd på hotell hver natt. INTET unntak.

Jeg skjønner når jeg leser igjennom at dette kan virke som et skikkelig syte-innlegg. «Uff, stakars oss, vi får reise verden rundt, men må bo sammen med noen som ikke vasker opp etter seg, buhuuu». Det er vel ikke heeeelt sånn vi mener det. Men nå har det seg faktisk sånn at dere der hjemme har hverandre å lufte irritasjoner og hverdagsproblemer med – vi må også få ha en lufteventil! Dere blir dessverre de uskyldige offrene. #sorrybutnotsorry.

For å være veldig grafiske et øyeblikk, så føler vi oss til tider som et hundre år gammelt ektepar som snubla inn på en nattklubb i håp om at det var et koselig lite kaffebrenneri.

PHEWW! Takk for meg. Ventilen er nu lukket og vi skal nå sporentreks bevege oss fra festen som er i ferd med å utarte seg forran øynene våre her. Vi har forsåvidt store forhåpninger til at Japan er noe annerledes. Jeg mener, de er et folk som rynker på nesa hvis du har på sko inne og snakker høyt på telefonen i offentlighet. Our kind of people!  

Australia har nok vært litt ekstrem når det kommer til å huse antageligvis 90% av den typen backpacker vi forakter – langhåra, barbeinte, møkkete surfertyper som ser ut som de har bodd på stranda under en palme de siste tre ukene. Begeret rant rett og slett over et lite øyeblikk! Med andre ord, er vi vel mer eller mindre klare for et lite skifte av kulisser – Australia, du har vært alle tiders (herregud, jeg MÅ jo være 85…) men vi er klare for noe nytt nå! Japan, HERE WE COME!

 

PS: slapp av, det kommer et vanlig innlegg fra Syney om et par dager når vi er ferdige med å oppleve det! Følg forresten litt ekstra godt med på Snapchat/Instagram/facebook i morgen – da skal jeg nemlig ta av meg 85-åring-hatten min et øyeblikk og være litt gæren!

001

Beach Life

Nå syns jeg av en eller annen grunn at det er fryktelig lenge siden sist vi oppdaterte dere! Ikke fordi det har skjedd så alt for mye. Den siste uka har vel kanskje vært den minst begivenhetsrike jeg kan huske på lenge – først og fremst fordi det ikke har vært så forferdelig mye å gjøre, annet enn å ligge på stranda, som ikke er spesielt bloggeverdig. Selv om Australia absolutt har fantastisk mange flotte attributter å bidra til turen vår med, så er det i grunn lite å gjøre her for to som ikke er spesielt glade i å verken surfe, snorkle, sole seg eller kjøre båt. Som i og for seg utgjør 90% av aktivitetstilbudene. En annen grunn kan også være at vi har prøvd å være litt forsiktige med penger og ikke bare «bruke for å bruke» så vi har noe å finne på den dagen, for Sydney (!!!) har nemlig så utrolig mye mer å by på!

Sydney har i det minste for meg, latt vente på seg, og har vært høydepunktet jeg har sett fram til siden vi landet i Cairns! Jeg ser det som selve symbolet for hele Australia og jeg har alltid slitt med at det ikke går helt opp for meg hvor jeg er, før jeg ser et slags kjent monument – altså operahuset i dette scenarioet! For øyeblikket har jeg hele tiden tenkt at vi like så godt kunne vært på Grand Canaria – for jeg har jo ikke hatt noen kjente knagger å henge minnene på! Derfor er jeg superglad vi valgte å sette av ekstra mye tid her. Vi reiser i morgen (05:05 på morgenen..!) og blir fram til vi reiser videre til Japan den 11.11! 

Forrige innlegg skrev jeg i Brisbane, og etter dette reiste vi videre til Surfers Paradise, Byron Bay, så til Port Macquarie, som vi for øyeblikket befinner oss i! Å komme til Brisbane var kanskje et bittelite sjokk etter så mange uker, både i Australia og NZ, i små byer – Brisbane er kjempesvært og med alle skyskraperne var det som å være tilbake i USA. Brisbane er allikevel mye mer Europeisk enn noen storby utenfor Europa vi har sett, med mange gamle bygg midt i blandt all betongen. Storby for oss betyr sightseeing-buss, så vi fikk oppleve byen fra toppen av en dobbeldekker, der vi sakte med sikkert smeltet fast i setene våre. 

001

Vi tok blant annet the Wheel of Brisbane og reiste videre opp Brisbanes botaniske hage og så til Mt. Cootha, som ga en helt syk utsikt over byen! 

002 003 004 005 006 007 008009

Surfers Paradise, som ble neste stoppested etter tre dager i Brisbane, var som navnet tilsier, kanskje ikke heeeeelt vår «cup of tea». Hostellet var det verste vi har bodd på hittil og vi måtte vrenge hele Internett for å finne på noe å bedrive tiden med. Som sagt, er du en kjedelig liten norsk pottit som ikke surfer, får du lide konsekvensene. 

Da det var uaktuelt å oppholde seg på hostellet noe lenger enn absolutt nødvendig, valgte vi å gå oss en tur langs strandpromenaden til en park vi hadde hørt om, bare noen kilometer unna. Det var overskya og vi hadde det relativt koselig… Helt til vi kom til et svært skilt med et bilde av en ENORM kvelerslange, etterfulgt av teksten – WARNING, BOA CONSTRICTOR SPOTTED IN THE AREA.  

Kort fortalt, så flyktet vi så langt vekk som det var fysisk mulig å komme – til toppen av Skypoint Observation Deck, en skyskraper som rager 230 meter over bakken! 

010 011

Surfers Paradise var absolutt verdt å se – ikke misforstå – vi ble faktisk enige om at det måtte være Australias ekvivalent til Miami. Milevis lang strand med enorme bølger og skyskraperne rett på strandkanten! Det blåste allikevel såpass at bading ble utelukka. Og hva i svarte er poenget med en strand da, tørr jeg spørre?? Åjo, surfe, det var sånn det var ja…

Vi fant oss derfor heller en arkade og brukte 10 dollar på å skyte på liksomelg. Half hour well spent.

012 013 014

Det var derfor ikke med et så veldig tungt hjerte vi satte kursen mot Byron Bay – hundre ganger koseligere og med en hundre ganger bedre badestrand! Halvparten av befolkningen var dessuten ganske stein, som gjorde atmosfæren betydelig mer avslappet. Byron Bay er vel mer eller mindre en by stuck in the 70-ies, med regnbuesjapper og organiske vegetar cafeer langs hele sentrumsstripa. Et surfemekka, selvfølgelig, så vi måtte trosse varmen og klatre opp til turistattraksjon nummer 1; fyrtårnet på Australias østligste punkt! 

015 016 017 018

I morgen blir den siste bussturen (forhåpentligvis noensinne i våre liv)! Deretter går det kun i ekspresstog med egen kantinevogn og setebelteløse stoler. Oh, the luxury… 

Personlig venter jeg på en telefon hvert øyeblikk fra Guinness World of Records som ønsker å beære oss med en medalje for mest timer tilbragt på en buss noensinne. En eller annen pokal syns jeg i det minste noen kan hoste opp til oss. Hvor mange timer, spør du? Herregud, det tørr jeg nesten ikke tenke på. Hvordan i huleste har det seg at vi ikke har gått fra vettet?? T har i det minste verdens største tålmodighet å lene seg på – et karaktertrekk som kanskje ikke passer meg like godt… Men så har jeg sabla meg overlevd allikevel! Nøyaktig hvordan får forbli et uoppklart mysterium…  

Sånn på tampen kan vi vel si at vi er svette, slitne og klare for Sydney. Strandlivet har sine meritter, men vi er LANGT i fra noen strandløver og skal med GLEDE baske oss i skyggen av bylivet i noen dager. Skyskrapere, operahus og hengebroer – AH vi er sprekkeferdige av forventning!! SYDNEY, HERE WE COME! 

Captain’s Log: Day 70

Phew! I dag vil jeg strekke meg så langt som å si at vi har vi vært produktiviteten selv. Ikke først og fremst fordi vi har gjort så forferdelig mye fysisk arbeid, ei heller beveget oss så mye som en meter utenfor døra, for den saks skyld. Vi har imidlertid gjort noe vi har utsatt og utsatt – nemlig ofre noen små hjerneceller til å tenke litt på fremtiden! Vår egen umiddelbare fremtid, nær sagt. Vi orker ikke bruke energi på å tenke noe mer generelt enn det. Det er rett og slett for varmt. Vi overlater Trump, Johaug, klimakriser, oljefond og alle andre mulige bekymringer til dere så lenge. 

Hjemreisedatoen kryyyyyper stadig nærmere og det betyr bare en ting; hjemløshet og arbeidsløshet. Kanskje litt vel dramatisk, men det er imidlertid to løs-heter vi har forsøkt å gjøre noe med i dag. Det er så forferdelig merkelig og frustrerende hvordan hjernen og kroppen tilpasser seg omstendighetene man til en hver tid er i. Da vi var hjemme, kunne jeg ikke ønsket meg lenger vekk og lengtet etter å sette meg på flyet for å oppleve alle de utenkelige tingene vi hadde planlagt så lenge. Så landet flyet, og alt blir plutselig ikke så utenkelig lenger, fordi du nå faktisk står der på ordentlig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet klype meg selv ganske hardt i armen og minne meg på at vi er i Australia. Australia, for pokker! Først da begynner det å krible litt i magen – for ellers tar man det fullstendig for gitt. Vi har det utrolig moro, men så tenker vi også på hvor godt det skal bli å komme hjem. Å slippe å pakke sekken på nytt hver andre dag, å sove i en ukjent seng og lage mat på et helt fremmed kjøkken med bestikk som ikke blir vaska ordentlig (basillfreaken i meg dør litt for hver dag). Hvorfor kan man ikke bare være 100% takknemlig for der man er , i stede for å hele tiden glorifisere der man ikke er?? Forbanna frustrerende. 

Og vi fortsetter å klype oss i armen flere ganger om dagen, men innimellom, som i dag, må man bryte litt ut av bobbla og tenke på fremtids-Mai-Brit-og-Torkel. En av grunnene til at det er så vanskelig å leve i nuet, er at jeg syns det er så innmari spennende å tenke på alt som skal og kan skje framover! Ny jobb, ny bolig, nytt skoleår?? Hvem vet?? 

Før vi kommer så langt, så har vi tross alt 37 dager til med reise vi skal igjennom og de skal vi bruke sabla godt! 

Siden sist har jeg fått ny sveis, vi har reist Norge på langs (og vi er bare halvveis i Australia – VILT hvor store avstandene er!) og vi har gått fra en markant griserosa til en mer behagelig nøttebrun. Vi har dessuten vært i Rockhampton, Hervey Bay, Sunshine Coast og Brisbane (der vi er for øyeblikket)!

Rockhampton kan kun sies å ha vært verdt å besøke fordi jeg fikk håret mitt tilbake. Vi ble her akkurat lenge nok til at jeg fikk vært hos frisøren, så reiste vi videre. Mer nevneverdig var Hervey Bay! Etter en natt tilbragt på bussen (rett opp og ned i ett bussete på en svingete vei – trenger jeg si mer??) kom vi fram tidlig på morgenen og vi brukte dagen på å rusle langs strandkanten. Romantisk? Ja, kanskje om vi ikke hadde vært to vandrende, søvnløse zombier. 

001002003004

Dagen etter dro vi ut på hvalferd!

Er det ikke rart hvordan man kan sitte å vente på at noe skal skje en hel dag, og så når tidspunktet for å lette på rumpa endelig kommer, så har man plutselig kjempedårlig tid og må kaste seg rundt og i kaoset, og så GLEMME reisesyketablettene man har kjøpt akkurat for slike utflukter?!? Men det var nå det som skjedde. Jeg klarte å avstå fra å spy – men det var bare så vidt.

005006007008

Vi kom kjempe nærme noen fantastiske ‘humpbacks’ – ikke så store som blåhvalen, men ganske så enorme allikevel! Vi så til og med små baby-hvaler! Vi hørte at disse kan legge på seg rundt 40 kg om DAGEN. Det fikk meg til å tenke at jeg kanskje har noen hval-gener jeg ikke vet om…

The Sunshine Coast, som var neste stopp på ruta, fortjener virkelig navnet sitt på alle mulige måter – utrolig strand og utrolig sol! Vi er nesten ikke til å kjenne igjen, så brune er vi blitt! Vi ser ut som våre egne latin-amerikanske slektninger.

Høydepunktet var imidlertid ikke sola og stranda, men Australian Zoohome of the crocodile hunter! Dere husker kanskje Steve Irwin, gærningen som absolutt skulle stikke alle mulige giftige vesener med en pinne. Dette er hans dyrehage, drevet og opprettet av hans egen familie. Det er den mest utrolige dyrehagen vi har vært i og er helt unik i at du kan komme helt nærme dyrene. Vi matet blant annet massevis av små wallaby’s og kengeruer rett fra vår egen hånd! VILT! Og ikke nok med det – JEG FIKK HOLDE EN KOALA!!! Det finnes ikke nok utropstegn i verden til å understreke hvor utrolig det var! Vi måtte betale for et bilde, selvsagt, og det skal RETT opp på veggen når vi kommer hjem! 

009010011012013014015016 

Det var selvfølgelig noen dyr jeg kunne vært for uten – som en egen hule full av giftige slanger – men i hovedsak hadde vi det utrolig moro. Australias høydepunkt så langt, for min del! 

Jeg skulle ønske jeg kunne komme med en liten oppdatering på aktiviteter vi har planlagt i det vi busser oss nærmere Sydney, men… Akk. Så langt har vi ikke kommet i dag. Vi har prioritert dere! I morgen skal vi videre til Surfers Paradise og utifra bildene vi har sett, er det ikke så langt unna et ordentlig paradis. Hvit strand så langt øyet kan se. Alt av krumspring dukker uansett opp på Instagram, så følg med! Det er fortsatt en stor mulighet for å bli spist av ett eller annet. Eller bli bitt i rumpa av en anakonda mens man sitter på do. Som seriøst har blitt en ekte frykt… 

HADE!