‘Straya!

Først og fremst vil jeg poengtere at vi har slept oss svært motvillig fra bassengkanten baaare for deres skyld. Det hadde vi aldri funnet oss i for noen andre! Det var allikevel relativt greit å komme oss tilbake under takdekke, da grisunge nr. 1 og 2 begynner å se ganske så gjennomstekte ut. De helnorske kroppene våre har naturlig nok gått inn i sjokk og aner ikke hvordan den skal håndtere så store mengder sol – og resultatet blir to helgrilla nordmenn på spyd.

Men så er det jo en eller annen uskreven regel som fraskriver en all rett til å klage når det er for varmt, som dere der hjemme elsker å minne oss på der dere sitter og huttrer foran peisen. Problemet med en sånn type heseblesende varme, er at det er kul-umulig å gjøre noe som innebærer fysisk aktivitet. Null. Niks. Nada. Det å gå i en trapp, tilsvarer omtrent den samme anstrengelsenmengden som må til for å gjennomføre et triatlon hjemme i Norge. Sånn omtrent.

Derfor er det ikke stor annet å gjøre enn å rulle ut mikrofiberhånklet, klæsje på en kilo solkrem og hoppe i badebuksa! Og det er vel stort sett det vi har gjort også, siden vi kom for en uke siden. Planen i Australia var å begynne i Cairns, en liten by helt øverst på østkysten, for så å jobbe oss nedover mot Sydney, akkurat på samme måte som vi gjorde i NZ. Vi syns det har vært litt som å snu opp ned på hele kloden, for under ekvator blir nemlig det kjøligere jo lenger sør man kommer…  Så i Cairns var det kort sagt hett. Glohett. For ikke å snakke om klamt, med en luftfuktighet på 90%! Vi gjorde derfor det eneste logiske, og flyktet ut i regnskogen!

001

Vi hadde èn full dag i Cairns, og den brukte vi til å reise gjennom regnskogen og til den lille byen Kuranda – først med tog, så med gondol ned igjen. Ironisk nok så regnet det nesten hele sabla tida og vi endte opp med å flakse gjennom skogen uten egentlig å se noe som helst. Togturen hadde vi allikevel moro av da toget var eldgammelt, fra 1891!

002

Gondolturen var mildt sagt ganske nervepirrende da du bokstaveligtalt sitter å dingler i en metallsnor hundrevis av meter over en stor skummel regnskog med slanger, iguanaer og alskens helvetesskap. Det var allikevel ganske utrolig å surfe over en ordentlig regnskog i regnet! Overlevde gjorde vi også!

003004005006007

Det vi kanskje ikke hadde vært særlig forberedt på forhånd, var de enorme avstandene mellom hvert stoppested her i Australia. I NZ var den lengste bussturen på 8 timer. Her er 8 timer nesten et minimum. Og de mildt sagt ugunstige reisetidene da gitt! I natt måtte vi blant annet opp klokka 01:00 for å ta bussen til Hervey Bay (der vi er for øyeblikket) klokka 02:20. For de som lurte, er det klin umulig å sove i et bussete. Klin. Umulig. Vi trasker derfor rundt i dag som to levende døde.

Før vi kom til Hervey Bay, tilbragte vi to kjempe flotte dager i Airlie Beach – vårt første møte med de kritthvite strendene Australia er kjent for! Dag nummer 1 ble brukt til å sove ut ordentlig for så å snoooze ved lagunen nesten av dagen. Jeg aner at ordet ‘lagune’ er et ganske ukjent begrep for nordmenn, men kort sagt er det et stor felles bassengområde rett ved havkanten som er offentlig og kan brukes av alle. Da det er litt utenfor sesongen hadde vi mye av bassenget for oss selv og vi ble plutselig 6 år igjen da vi fikk leke og holde på helt uforstyrret!

008009

For dag 2 måtte jeg trosse sjøsyken (heller overvinne med et par sterke reisesyketabletter!) da vi skulle ut til Whitehaven Beach med katamaran! Det var en fantastisk tur med to stopp – ett på selve Whitehaven Island der vi ENDELIG fikk bade i havet, som var helt ubeskrivelig deilig, og ett på en ferieresort der vi latet oss ved bassengkanten. Whitehaven er utrolig vakkert og vi fikk kjempe flotte utsiktsbilder fra toppen av øya.

011

012

Det er første gang jeg noen sinne har badet i så krystallklart vann med sand så mykt som mel! Det var et ganske avskjermet badeområde da det var langgrundt, så jeg overhørte totalt T da han sverget på å ha sett noe som lignet på en hai. Etterpå spurte imidlertid guiden oss om vi hadde sett noen «lemonsharks» ettersom de ofte svømte rundt på grunnen der vi badet… Jeg hadde ALDRI OM EN MILLION ÅR satt min fot i det vannet om jeg hadde visst at det var HAI DER, aka, min aller største frykt på denne JORD! Havet er dermed off limits for denne jenta. Punktum.

013

T, som er ca en fantasillion ganger modigere enn meg, sa ja til å snorkle og spente på seg føtter, våtdrakt, briller og snorkel og stupte utti for å se på korallrevet. Feigingen ble igjen sammen med gamlissene på en glassbunn-båt der vi kunne se på korallene fra en litt tryggere avstand…

dav

Her skrives det under på at det er helt og holdent eget ansvar å ikke drukne eller bli spist av en kjempemanet.

015016

I morgen er planene å dra på «whale-watching-cruise» der vi tydeligvis er garantert å se en hval! Kryss fingrene for oss!

Tusen takk for kommentarer og alle som deler innleggene våre – det setter vi kjempe stor pris på! Vi leser alle sammen og koser oss gløgg i hjel!

Stay safe – vi prekæst!

Ruinbyen

G’day mate!

HerreGUD så forbaska varmt det er her..! Jeg tørr nesten ikke forestille meg hvordan temperaturene er i desember. Det er nesten helt utrolig at det kan skille nesten 15 grader etter kun tre timer på fly. 90% luftfuktighet, folkens… 90!!! Det var bokstaveligtalt som å puste suppe! HELDIGVIS har vi hatt aircon på rommet i natt og vi har KUN gått utenfor for å baske oss i lagunen. Og for å spise is. Som er lov hver dag her, det står i grunnloven. Jeg er nå forresten omtrent samme nyanse av rosa som en nyfødt grisunge.

Den første natten i Cairns var litt tung – det var ulidelig varmt, vi savnet NZ og jeg så en gekko i taket på rommet vårt (og ble dermed naturlig nok paranoid om å legge meg under dyna). NZ er et helt fantastisk land og vi kommer definitivt til å reise tilbake en dag. Å bo der permanent derimot, som har vært et slags ønske hele livet, er nok ikke på tale lenger. Å flytte så langt vekk vil si å måtte kutte så godt som alle bånd til de hjemme, og det har vi rett og slett ikke lyst til! Et feriehus den dagen vi vinner i lotto, kanskje?

De siste dagene kunne allikevel ikke vært bedre. Fra Queenstown reiste vi til Tekapo, mest kjent for den sinnsykt vakre innsjøen, som er like turkis som Gatorade! Da dette er den eneste turistattraksjonen innen en mils omkrets, ble vi ikke så lenge og fortsatte videre til Christchurch for siste etappe på turen vår.

001 002 003 004 005 006

I 2011 ble Christchurch nesten jevnet med jorda etter et utrolig kraftig jordskjelv og selve byen i dag er ikke stort mer enn en byggeplass. Det var nesten som en spøkelsesby og var ikke noe særlig å rusle rundt i. Christchurch er sør-øyas største by og nesten alt må bygges opp igjen fra scratch. I sentrum har de blant annet laget en liten markedsplass ut av lagercontainere med butikker og cafe’er! Det sier seg kanskje selv at det ikke var så forferdelig mye å ta seg til her, så vi fikk et par rolige dager til å lade batteriene. Jeg skjønner nå at backpacking er en ungdomssport – bare det å sitte på en buss hele dagen suuuuuuuger energien ut av oss. Skulle tro vi hadde løpt maraton! Det er bare å innse fakta: vi er blitt et par reale oldisser…

007 008 009

Ringenes herre turen vi skulle avslutte oppholdet i NZ med, hadde vi bestilt lenge før vi reiste og var det vi hadde gledet oss absolutt mest til! Da vi mildt sagt var MEGA skuffa over forrige tur, prøvde vi å holde forventningene i sjakk. NO NEED! Vi koste oss verre enn verst!

Etter ca. 1,5 time i en svær 4 hjulstrekker, var vi framme i Edoras – eller Mt. Sunday som stedet egentlig heter – fjelltoppen der de bygde settet for Rohan fra Two Towers. Det er kun det selskapet vi reiste med som hadde lov til å kjøre inn på området og vi humpet oss avgårde nesten til topps, der det blåste 53 km/t! Det var bare så vidt vi klarte å stå oppreist!

010 011 012 0131 013 014 015 016 017

Det artigste var å få vite at guiden vår, Hammond, faktisk hadde jobbet på settet av alle tre filmene som sound recorder – men ikke nok med det, mannen vant en fakkings Oscar!! Vi har tatt i hånden til noen som har tatt i hånden til Peter Jackson (lovpris herren). Noen klyp meg!!

018

Australia har altså mildt sagt store sko å fylle. Forskjellen så langt er at vi nå mer eller mindre føler at vi er på ferie. Kanskje det kommer med varmen? Palmer og strender har en tendens til å fremkalle en viss avslappende ferieatmosfære. Selv om vi absolutt ikke er på ferie. Vi er på dannelsesreise.

Post Script!:!:

For de som sitter med nesa i globusen og lurer på hvor vi suser rundt for øyeblikket, så har vi akkurat landet rumpene våre i en hotellseng i Rockhampton. Avstandene er så fryktelig lange her og det tar så mange flere timer å komme seg mellom hver destinasjon enn i NZ – i dag har vi blant annet sittet ni timer på buss! Herfra skal vi i overimorgen til Sunshine Coast med forhåpentligvis enda flere hvite strender!

Onwards and upwards!

God morgen, alle i hopa! Etter litt trening har jeg endelig klart å dele hjernen min i to, slik at den ene halvdelen lever i deres tidssone (hvor det nå er morgen) og samtidig i vår egen, der det nærmer seg kveld. Får jaggu meg håpe jeg klarer å lappe den sammen igjen når vi kommer hjem… Det er allikevel så forferdelig lenge til, selv om jeg nå føler at det nærmer seg begynnelsen på slutten. Jeg har hele tiden tenkt, dog visse mennesker (Torkel) er svært uenig med meg, at nå som vi er ferdige med NZ og skal videre til Australia, så er vi på mange måter er på vei hjem igjen, på et vis… Noen som henger med?? 

I siste etappe på reisen har vi vært innom Wanaka, Queenstown, Tekapo og til slutt Christchurch, der vi skal tilbringe de siste dagene. Wanaka og Queenstown var begge FANTASTISKE byer og jeg er  glad for at vi valgte å bli over i Wanaka, så vi fikk en hel dag her – for et sted!! Masse sol, utrolig landskap, minigolfbane og egen crepe-bod gjør tydeligvis eggerøre av hjernemassen for vi endte opp med å leie oss sykler.

Sykler, ja, som i djevelmaskinene med pedaler, håndbrems og gummidekk.

Og helt frivillig atpåtil!

Jeg har mildt sagt alltid hatt et ganske anstrengt forhold til alt som har med sykler å gjøre. Jeg mener, etter en dag på en sykkel er understellet pent sagt så herpa at det er plent umulig å sitte normalt på en stol, for ikke å snakke om på et toalett! Er det for langt å gå noe sted, så tar man bussen. Ord å leve etter, folkens.

Utrolig nok, koste vi så til de grader at jeg ble tvunget til å revurdere hele min livsfilosofi. Vi syklet rundt Lake Wanaka i superfart, stoppet for å ta bilder av landskapet, spiste lunsj. Så var det dags for tilbaketuren og alt hatet boblet plutselig opp i meg igjen da rumpa mi nærmest skrek i protest mot sykkelsetet. Hva lager de sykkelseter av egentlig? Barberblader??

001 002 003

Det er heldigvis ingenting is ikke kan kurere.

004 005

Fra Wanaka reiste vi videre til Queenstown, som vi har ansett som høydepunktet på turen! Vi valgte faktisk å bli her en ekstra dag rett og slett fordi det var så utrolig mye å finne på her! For de som ikke vet det, så er Queenstown adrenalin-hovedstaden i NZ. Vil du hoppe i strikk, paraglide, hoppe i fallskjerm eller rafte, så er dette stedet å gjøre det på. Vi er, for de som ikke kjenner oss så godt, en stk. stor jelle-klump og stk. en litt mindre sjokoladepuddig-klump og liker oss best på bakken. Derfor ble det verken white water rafting eller paragliding på oss. Gondoltur ble det da, og noen turer med rutsjebane! Oss og unga, det se.

006 007 008

Som jeg nevte så vidt i forrige innlegg, ble vi med på enda en Ringenes Herre tur, denne gangen kun en halv dag, som var mer enn nok i grunn… For ikke å totalt miste besinnelsen, skal jeg være kortfattet – guiden visste knapt hva Ringenes Herre var!! «Pippin and the other one», hva behager?!?!?

Vi fikk i det miste sett noen kule locations og tatt noen mega-nerdebilder med kappe og sverd. Det er jo alltid like morro.

009 Potatoes – boil ’em, mash ’em, stick ’em in a stew!

010 011 012 013

Vi har forresten blitt to totalt forskjellige mennesker til de dere sendte avgårde på flyet for to måneder siden. Vi er blitt voksne. Vi drikker øl nå. Flere av dere har sikkert blitt noe forvirret av noen av bildene våre på Instagram – ja, det er øl vi drikker. Queenstown har en kjempe koselig bryggepromenade og vi så vår sjanse til å bælme nedpå et par øl i sola. Vi vet fortsatt ikke navnet på den ene ølsorten vi liker enda da, som gjør det like morsomt å bestille hver gang. Den lyse greia, sier vi bare.

014

Da vi er sparsommelige av natur og ikke kan ta en guidet Ringenes Herre tur hver dag, fikk Torkel den briljante ide å gå opp til Queenstown Hill en dag for å spare litt pæng og for å se på utsikten. Noe jeg kjenner effektene av den dag i dag (altså en snau uke etterpå). 500 m. stigning i to timer… Taktikken for ikke å falle død om halvveis opp i løypa, var å stirre ned i bakken hele veien opp for å lure hjernen til å tro at jeg gikk rett fram og ikke rett opp. Vi kom oss omsider til topps (etter å ha blitt forbipassert av en 82 år gammel mann) og nøt den fantastiske utsikten!

015 016 017

Vi hadde spart det beste til slutt, altså Milford Sound National Park! Absolutt alle vi har snakket med har sagt at det ikke er LOV å reise fra NZ uten å ha sett Milford Sound, så i frykt for å bli nektet utreise, tok vi den fire timer lange bussturen til verdens åttende underverk. Det var faktisk ganske så magisk og kan kanskje sammenlignes med Hardangerfjorden, med fjorder, snøkledde fjell og og fossefall. Båten tar deg med ut fjorden og ut mot havet, som skiller NZ og Australia, så tilbake. Nok et kryss i den tre og en halv meter lange bucket-lista vår!

Et sekund med sjøsyke – ellers frisk som en fisk.

018 019 020 021

For å være urnorsk et lite øyeblikk så har vi vært utrolig heldige med været de siste par ukene! Ikke så mye som en regndråpe! I morgen er planen å gondolere (er det et ord??) nok en gang for å nyte utsiktene og vår siste dag i landet (altså den 13.) avslutter vi med vår fjerde og siste Ringenes Herre tur. Her er forventningene skyhøye!

Håper det går bra med alle sammen – vi tenker på dere hver dag. Det er veldig merkelig hvor «nostalgisk» man blir når man er så langt borte. Man glamorifiserer og lager glansbilder av hvordan det var hjemme og hvor godt vi egentlig har det. Er det ikke rart hvordan man i det ene øyeblikket ønsker seg så langt vekk som det er mulig å komme og i det andre tenker hvor godt det skal bli å komme hjem til normalen og rutinene? Vi er allikevel ikke helt klare for det riktig enda – det er fortsatt så mye å se og oppleve!

 

I syden snør det!

God midten på uka, dere! Onsdagen vår er snart slutt og har bestått av enda en Ringenes Herre tur (lang ifra så flott som den forrige) – mye kortere denne gangen, men vi rakk å få med oss noen glimt av VAKRE Glenorchy (vær så snill å google navnet, det er så fantastisk vakkert her!). Basen vår er som sagt Queenstown – en by som går over alle mulige forventninger. Dramatiske fjell og fjorder på absolutt alle kanter, skiresort, bryggepromenade og rustjebane, hva mer kan man ønske seg??

Nå er det bare 9 dager igjen av oppholdet i NZ og det sitter litt i hodene våre at vi nå skal «hjem-hjem», rett og slett fordi det føles ut som vi har vært borte så utrolig lenge. Faktisk er vi kun halvveis! Selv om det blir trist å forlate NZ, som vi elsker på alle mulige måter, skal det jaggu bli deilig å kaste flisgenseren i sanda og finne fram solkremen. I Australia er det faktisk nesten 30 grader om dagen!

Personlig syns jeg vi har rukket en del på 1 måned og det er ingenting jeg føler at vi har gått glipp av eller steder jeg skulle blitt lenger. Sør-øya har selvfølgelig vært målet hele tiden og etter Wellington tok vi fergen over og slo oss ned i Nelson. Abel Tasman er en superkjent nasjonalpark kun et lite stykke unna, og kjent med god grunn – med hvite strender, seler, palmer og blå himmel kunne vi like gjerne vært i Thailand!

001

For de som syns det er vanskelig å tro oss når vi sier at vi PADLET rundt i ORDENTLIGE kajaker på HAVET i REGNET, så skjønner jeg det. Vi er kanskje ikke mest kjent for å være spesielt sporty. Vel HER ER BEVISET!

002

Ja, jeg sitter med ryggen mot, men det er meg, altså.

003

SE – og du trodde meg ikke…

Med tanke på at jeg har en ganske lang historie med å bli sjøsyk, kan jeg ikke heeeelt skjønne hva det var som foregikk oppe i hodet mitt da jeg skulle forsvare overfor meg selv at det å sette seg i en miniskul jolle på HAVET i to timer var en god ide. For det var det ikke.

Torkel hadde det gøy da!

Etter litt vann og kake (den beste anditotten mot alle mine plager), tok humøret seg opp igjen og vi satte snuta tilbake, med beina denne gangen.

004 005 006 007

Langs vestkysten av NZ ligger gruvebyene og etter Nelson stoppet vi i en by som heter Greymouth. Her skjedde det absolutt ikke noe spennende, what so ever. Når ikke en gang jeg klarer å skrive noe om dette stedet, da dere, da er det virkelig ikke verdt å nevne. Pappa sa en gang at jeg kunne skrive en roman om en appelsinbåt. Og det hadde jeg sikkert klart, men ikke om Greymouth.

Tanken bak stoppet var å få et avbrekk fra bussen mellom Nelson og Fox Glacier – vårt neste stopp!

Her var det heller ikke så alt for mye å finne på. Isbreer har vi sett før. Det er en klump med grå is, som smelter. Sakte. Det er sånn ca like spennende som å stikke hode inn i fryseren og glane på en pakke med wienerpølser. Så vi måtte finne på noe annet.

Lake Matheson var kun en kort kjøretur unna byen, så vi gjorde det eneste naturlige når man ikke selv har bil – man bestikker en gammel mann i en 100 år gammel Range Rover til å kjøre oss.

008 009

Det regnet, tro det eller ei, og vi var ganske misserable der vi nærmest løp forbi de hundre millioner asiaterne på stien, som driter i at det regner, de SKAL ta den selfien forran det forbaska fjellet om det så tar livet av dem! Vi knipset et par bilder, men ble selvfølgelig litt skuffet over at det den ene helvetes dagen vi får vært der, mest sannsynlig i hele vårt lange liv, skal regne.

Det er tross alt ikke bare å bli innendørs når det regner her i NZ, for absolutt alt som er verdt å se, er ute og da har du kastet bort en hel dag kun fordi du ikke vil bli litt våt i håret. NEI, det gåkke ann! Værgudene har vært litt snillere med oss etter at vi kom til Wanaka, men det syns jeg vi skal spare til neste gang (mest fordi det står en her og tripper etter å få tilbake PC’n sin…).

Sånn, da har vi vært flinke og pliktoppfyllende med å oppdatere dere. Og det sier jeg selføøøøølgelig ikke for å gi dere dårlig samvittighet for ikke å holde oss oppdatert. Neinei, det var iiiiiiikke sånn ment i det hele tatt. Men siden vi er inne på det – fortell oss hvordan det går med dere også!! Vi blåser i om dere går i det dere kaller «den samme tralten» der hjemme. Vi savner tralten! Fortell oss om tralten! Hva spiste dere til middag i går? Suger jobben like hardt enda? Har noen dødd?? Småtteri som det da 🙂 Vi har ofte nett, men ikke alltid like mye tid til å sitte i timesvis foran skjermen, men skriv gjerne noen ord til oss når det passer sånn – vi savner dere og lurer på hvordan dere har det! Sue us!

010

Takk og farvell.

Fra nord til sør

Opa Opa – det er fredag! For oss betyr riktig nok ikke det så forferdelig mye. Ukene går så forbaska fort og vi ble vel egentlig ikke oppmerksomme på hvilken dag det var før i går, men taco blir det uansett! Tacofredag er tacofredag, om det så er på andre siden av jordkloden.

Kort statusrapport;

  • Vi lever i absolutt beste velhold (vi må være de eneste backpackerne som har klart å gå OPP i vekt på tur…)
  • Vi befinner oss i Fox Glacier (alstå ikke inni selve isbreen, men den knøttlille, om man i det hele tatt kan kalle det det, byen rett utenfor) på et hostell hvor det tydeligvis ikke bor NOEN
  • I morgen hopper vi på bussen igjen og reiser mot Wanaka
  • Ooooooog det regner. Selvfølgelig.

Statistisk sett vil jeg si det regner 78,4% av tiden – bare sånn circa. Det suger ganske så heftig når absolutt hele ukeplanen består av å være UTE. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær sier du? Joda, men så legger det seg en siruptjukk tåke rundt hele området som gjør at Lake Matheson kaaaanskje ikke blir like fantastisk som google skal ha det til. **** deg google.

MEN! I mens dere trygler alle værgudene i universet om å gi F i å regne, så kan vi jo fortellere dere alt som har skjedd de siste dagene!

Ettersom vi bruker et busspass som gjør at vi kan hoppe av og på når og hvor vi vil, er vi ganske fleksible på hvor vi skal og hvor lenge vi kan bli der, annet enn at vi må ha kommet oss til Christchurch innen den 12, da vi den 13 har en superamazing Ringenes Herre-tour og vi den 14 reiser videre til Australia. Hittil har vi kanskje vært litt «kjedelige» med stoppene våre og bare hoppet av på de mest kjente stedene – men de er jo turist-hotspots for en grunn, ikke sant??

Det eneste jeg viste om Rotorua på forhånd, var at den stinket av råtne egg. Det stemte ganske presist. Jeg vil kun legge til at det også luktet som et 9 måneder gammelt lik.

Rotorua er en by med geotermisk aktivitet, som betyr at det finnes gloheite små bobblende muddpøler rundt omkring i byen. Selvfølgelig har de funnet en måte å gjerde inn disse områdene og tjene penger på å la folk få gå rundt å se, mens de desperat forsøker å ikke kaste opp. Vi dro til Hells gate – den «stygge» geotermiske parken i Rotorua. Grunnen til at vi valgte den var at vi kunne få bade og dynke oss i gjørme etterpå – totally worth it! Gjørma skulle selvfølgelig ha en fantastisk effekt på kroppen og ha helbredende egenskaper. Det de IKKE sa var at klærne våre og håret vårt kom til å stinke i ei uke etterpå(!).

001 002003

Vi tok et ganske langt sprang og reiste fra Rotorua til Wellington, hovedstaden i NZ, som ligger helt nederst på nordøya. Vi ELSKET Wellington! Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at Peter Jackson (lovpris herren) BOR der, at det finnes en million filming-locations der og at det kalles New Zealands Hollywood, MEN kanskje først og fremst fordi det ikke regnet! HURRA!

Vi hadde vært superspontane og kastet oss på en Ringenes Herre-tour, som viste seg å være det beste vi har gjort hittil! Fantastisk guide, fantastisk mat, og fantastiske locations! Jeg mener, han spilte LOTR-soundtracket i bussen! Får det blitt bedre?? Vi fikk blant annet se stedet der Frodo, Sam, Merry og Pippin i The Fellowship må kaste seg ned fra veien med sopposen i hende; get off the road, quick!

ÆÆÆÆÆÆÆ!! Total nerdgasm!

004 005

Stedet der Frodo, Sam og Pippin kommer i full fart ned skråningen på jakt etter sopp!

006 007 008

The River Anduin – The fellowship padler nedover elven mens de blir jaktet på av Uruk-Hai!

009

Det absolutt kuleste var å få se stedet der de hadde filmet mange av scenene til Rivendell. I dag ser det ut som en helt vanlig park, men det er spor overalt! Stedet der Bilbo gir Frodo Mithril, flekken der Frodo våkner etter å ha blitt helbredet av Elrond, og ikke minst arken der Boromir ankommer Rivendell på hest, som fortsatt står der!!

I tillegg fikk vi en så og si privattur gjennom WETA-cave, som er bedriften som laget alle spesialeffektene i filmene. Alt fra våpen, rustninger, masker, smykker – ja, alt!

Guiden hadde, antagelig vel vitende om at han hadde bussen full av nerder, med seg kapper OG sverd som vi fikk lov til å låne og ta bilder med! Jeg har aldri vært så lykkelig.

Hvis dere kjenner igjen stedet (en uendelig mengde respekt om dere gjør det), så er dette stedet der Legolas står på SÅ mange av plakatene jeg hadde hengende på rommet mitt! Ubeskrivelig glede!!

010 010-2 011

Wellington var kort oppsummert et helt fantastisk sted. Selv om høydepunktet fortsatt gjenstår, som er Queenstown, likte vi oss kjempegodt her. Byen er ikke for stor, absolutt alle er vennlige og sjansen for å møte på Peter Jackson i hermetikkhylla på butikken, er større enn noe annet sted i verden! What’s not to like??

Dag to i Wellington, brukte vi på å utforske byen litt nærmere. Vi var blant annet på et søndagsmarket med utrolig mye deilig mat! Det er kanskje ikke så rart vi har blitt feite…

dav

sdr

 

Med tanke på at Sør-øya har blitt beskrevet som den «pene» delen av New Zealand, har vi planlagt å tilbringe en del mer tid her. Planen framover, for dere som liker å følge med (jeg ser på deg svigemor!), er å reise videre til Wanaka i morgen, så videre til Queenstown der vi skal være i ca. fem dager. Derfra blir alt litt mer usikkert. Vi får nå sjå!

Kjempegod fredag til dere hjemme! Vi skal snart døtte innpå litt New Zealandsk taco (som er laaaangt fra så god som den hjemme). SJÅAST!

 

 

In a hole in the ground…

Kia Ora!

Det er offisielt. Vi har funnet vår plass – vårt paradis.

Vi flytter til New Zealand!!

Neida. Joda. Neida…

Men for et fantastisk sted! Vi har vært her i en drøy uke, om selv om vi har hatt 90% dårlig vær, har vi kost oss verre. Å reise fra USA til New Zealand var som å komme til en helt annen planet – nay – et helt annet solsystem! Atmosfæren er mildt sagt (og heeelt uten å overdrive som vanlig) en million ganger mer avslappet. Dessuten har absolutt alle vi har møtt og snakket med vært supervennlige og hjelpsomme, kanskje ikke i motsetning til USA, men forskjellen syns i at amerikanere kun er vennlige når de tror det vil gi dem bedre driks. New Zealand og ikke minst new zealandere virker så mye mer ekte. Og det digger vi!

Personlig hadde jeg gruet meg som en hund til flyturen fra L.A. Ikke bare fordi det var den lengste, men fordi det så og si KUN er vann mellom L.A og New Zealand. Skulle vi styrtet, altså, hadde det blitt å midt uti Stillehavet. Gøy for en som lider av en overveldende frykt for dype, mørke, truende vannområder. Men tror dere ikke det gikk som en lek?! Det hele begynte ganske så katastrofalt, med at vi nesten kom for sent til flyet pga. trafikk OG ved at vi ikke fikk sitte ved siden av hverandre (mitt verste mareritt – 12 timer på fly uten å få sitte sammen?!?). To vival og fem timer senere var halve flyturen over – og jeg hadde sovet meg igjennom nesten hele greia!

Det regnet når vi ankom Auckland og det regnet da vi dro. Byen ble derfor et sted å riste av oss jetlagen og arrangere dagene videre. Vi rakk imidlertid en tur opp på museet og opp til Mt. Eden – et stort vulkansk krater.

001002003

To dager senere satte vi snuta mot Rotorua, med stopp i Matamata eller HOBBITON!! For de som ikke skjønner betydningen av den setningen…

– Please leave. Umiddelbart.

Det var ille nok å måtte forklare det for sin egen mor…

Kanskje noen bilder kan røske opp i hukommelsen!

004 005006007008009010011012

Det var faktisk her de filmet både Ringenes Herre Trilogien OG Hobbiten Trilogien! På ordentlig! Vi har stått på samme gressflekk som Gandalf! GANDALF!! Jeg får høyt blodtrykk bare av tanken.

Det var helt surrealistisk å høre hvordan guiden fortalte hvordan Peter Jackson (også kjent her inne som Den Almektige Skaper) hadde kommet over gården og en dag banket vilkårlig på døren og tilbudt bonden en absurd mengde penger for å få lov til å bygge settet på hans tomt. Etter filmingen begynte de å rive alt sammen ned, helt til det gikk opp et lys for dem om at de kanskje kunne tjene penger på det hele. Ganske lukrativt for en simpel sauebonde.

Vi fikk en tour rundt hele området og guiden pekte ut alle stedene der de hadde filmet de forskjellige scenene. Vi fikk se benken der Bilbo røkte med Gandalf, Festtreet der Bilbo feiret 111 år, stedet der Frodo først hilser på Gandalf i the Fellowship og the Green Dragon! Og vi fikk spesiallaget øl, av egen oppskrift!

«You can drink your fancy ales, you can drink ‘em by the flagon, but the only brew for the brave and true, comes from the Green Dragon!»

Vi svevde rundt i gledesrus hele dagen. Hadde noen fortalt meg for ett år siden at jeg kom til å få se stedet de filmet deler av triolgien som betyr mest for meg i hele verden, hadde jeg ledd. Høyt. Og uhemmet.

Akkurat nå sitter vi i hver vår seng og manner oss opp psykisk for en grensetestende dag i morgen, bestående av kajak og en tre timer lang vandring i villmarka. For de som ikke følger manisk med på alle snappene våre, må nå inn å google Abel Tasman sporenstreks. Jeg venter.

Fantastisk ikke sant??

Jungeltelegrafen (a.k.a den kvisete tenåringen i resepsjonen) sier til og med at vi kommer til å få sol i morra! SOL! Jeg har nesten glemt hvordan den ser ut. Er det den som gul eller er det den hvite greia??

Kryss fingrene for oss!

 

City of Angeles

Goooooooood evening, good evening, good evening! Og ikke minst – HALLO FRA FREMTIDEN! Vi har bokstavelig talt flydd inn i fremtiden og nå sitter vi her endelig da, i FANTASTISKE New Zealand! Fantastisk regnfulle New Zealand, så langt… Det har regnet fra morgen til kveld siden vi kom og utsiktene ser dessverre ikke spesielt mye bedre ut. I morgen setter vi snuta mot Wellington – en åtte timers busstur fra Rotorua, der vi for øyeblikket befinner oss (en merkelig liten by som stinker av råtne egg…). Ettersom vi mistet en dag i lufta, henger vi liiiitt etter og vi har rett og slett ikke rukket å avslutte Amerika-kapittelet helt. Før nå!

Og det siste som står på tapeten, er Los Angeles – en by jeg i hodet av en eller annen grunn ikke helt har klart å relatere til et fysisk, virkelig sted med vanlige mennesker, biler, uteliggere og matbutikker. Som en hvilken som helst annen by, faktisk. Jeg har vel tenkt på det mer som et sted der det kun bor rike, pene berømte mennesker og var forberedt på å se stjerner rundt et hvert gatehjørne. Sannheten var en litt annen.

Vi så ikke en eneste kjendis. Ikke. en. eneste. en. Og det var rett før Emmy-utdelingen! Forbaska urettferdig!

Vi koste oss uansett vi og fikk omsider kjenne på den glohete California-sola. Deilig!

Vi bodde så og si Hollywood Blv. og hadde kun fem minutter å gå til the Walk of Fame og DOLBY Theatre, mest kjent for å være stedet der Oscarutdelingen skjer! Det er liksom noe helt spesielt når du får se helt ikoniske steder som du har sett og hørt om så mange ganger – et skikkelig sug i magen rett og slett. Første kjevedropp opplevde vi på vei fra flyplassen, da vi endelig glimtet Hollywood skiltet mellom bygningene. Helt fantastisk!

001

L.A er kolossalt digert og første dagen tok vi en hop-on-hop-off busstur rundt Hollywood og Santa Monica. I Santa Monica fikk vi se den superikoniske stranden der de filmet alle Baywatch-episodene – helt vilt!

002 003

004 005 006 007

Vi er imidlertid ikke et sekund i tvil om at ALT annet settes i skyggen av vår siste dag – UTVILSOMT en av de beste dagene i mitt liv – forbaska fantastiske Universal Studios! Vi har aldri blitt tatt så på senga av noe, så langt på reisa vår, som vi ble her. Vi var nesten først inn i parken og fikk en times tid i fred og ro til å utforske og herregud for et sted! Vi føk RETT til Harry Potter-world, som er en relativt ny attraksjon og ble helt blåst av banen over hvor stort det hele var og ikke minst hvor ekte det føltes! Jeg gråt. Som en unge. Det var Hogwarts, Honeydukes, Olivanders, the Three Broomsticks og the Hogs Head – ALT! Det er utvilsomt det mest fantastiske stedet jeg har vært. Og butterbeer er det beste som finnes. Pronto.

008 009 010 011 012

Det er faktisk nesten så jeg ikke vil skrive for mye om parken, sånn i tilfelle noen av dere der ute har planer om å besøke den og jeg ikke ødelegger hele opplevelsen. Vi ble jaktet på av zombier, flydde på sopelimer, spiste sjokoladefrosker og handlet på Donut Boy og gikk igjennom gatene i Paris OG kjørte igjennom EKTE filmsett der de faktisk filmet MENS vi kjørte igjennom! HALLO, klyp meg!!

013 014 015 016

Akkurat nå sitter jeg å sloss med hjernen om å trøkke fram noen kreative avslutningssetninger til dere, men den har bare 17% energi igjen og litt av det har jeg tenkt til å bruke på å pakke sekken. Begge har det forresten bra – slitne etter proppfulle dager og lubne etter alt for mye ny, spennende mat, men vi koser oss og er kjempe takknemlige for alt vi får lov til å se. Derfor sier vi bare adios USA, kia ora New Zealand – vi elsker deg allerede og gleder oss til å fortelle dere om alt vi opplever i det mest fantastiske landet på jord!

Tales from HW1

Morn, godtfolk! Dette er kanskje første gangen jeg har ubegrenset tid til å skrive til dere da vi i dette eksakte øyeblikk sitter å venter på flyet (et fly som forøvrig ikke kommer før om sju timer og 12 minutter) utenfor hostellet vår. Et hav av tid til å reflektere over de første 27 av totalt 120 reisedagene som ligger bak oss!

For å rekapitulere kort (previously on There and Back again)… Fra San Francisco leide vi oss bil og brukte to dager på å kjøre langs Highway 1 ned til the city of angels – og vi overlevde! Med glans! Ikke takket være denne feige lille unnaslutntrer’n – helten i denne historien har skjegg og lange, flagrende lokker. Kort sagt – han naila det. Seks felts vei, automatgir, ukjente veier og massive byer med merkelige avkjøringer og uforståelige skilt. Nailed it. #Superstolt

Jeg fikk den mye mer bekvemmelige rollen som kartleser (en rolle som ble gjort betydelig mindre stressende for meg ved at vi hadde GPS) og landskapsfotograf. Highway 1 er kjent for å være en super-scenic-drive med fantastiske utsikter. Tja, vi så mye flott vi altså, men det hadde nok hjulpet betraktelig om tåka, som fulgte etter oss i tre dager, hadde letnet litt. Men neida. Det var vist for mye å be om.

dav

002 003 004 005006

Første stopp på ruta var Monterey, en koselig liten by ved stranda, kun et par timer fra San Francisco. Jeg har aldri følt meg utrygg i noen av byene vi har vært i, men kanskje aller minst i Monterey. Ei skikkelig flott perle med mange flotte steder å spise, handle og til og med en strandpromenade. Det var tilfeldigvis en italiensk festival der den ene dagen vi var innom og det virkelig kjempe god stemning!

dav

Fordi vi er fete og late og elsker å få maten servert, stakk vi innom en koselig restaurant, Rosine’s, der vi spiste den F******** BESTE kaka jeg noen gang i mitt liv har konsumert. Vi la sikkert på oss 5 kg bare ved å se på den… 

007 008

Det er begrenset hva man rekker å gjøre når man bare har en halv dag i en by, men når det kommer til Pismo Beach (vårt stopp nummer 2), holdt dette i lange baner. Byen hadde en landgangsbrygge, og det var det.

Mhm.

OG en frozen yoghurt-sjappe. Det er selvsagt alltid verdt å nevne.

Så isteden for å anstrenge oss for å finne noe å gjøre i en by som ikke har noe å finne på, plantet vi rumpene våre i hotellsenga og så hundreognittien episoder med Parks and Rec. Og Kong Fu Panda 3. Til alle dere der ute som kanskje misunner oss reisen vår (noe dere selvsagt burde gjøre) og mener vi er på «ferie», så er det faktisk en GANSKE stor påkjenning på kroppen å være på farten 12 timer i døgnet og en ny by annen hver dag. Innimellom må man unne seg å trykke på pauseknappen. Det er kanskje det dere der hjemme kaller helg.

010011012

Den siste dagen, fra Pismo til L.A, klarte vi naturlig nok å kjøre oss bort. Det hadde jo gått knirkefritt hele veien, så det hadde jo vært veldig merkelig om alt skulle få gå på skinner. Vi havnet på en av de travleste (og største med seks felter(!)) motorveiene i California inn mot Los Angeles. Undertegnede satt med hjertet i halsen og trakk inn magen (som har utvidet seg vesentlig de siste 20 dagene) hver gang en semitrailer raste forbi. Sjefen taklet det som en helt og vi kom helskinnet fram til the city of angles! 

015

 

I kveld reiser vi videre til New Zealand (HERREGUDJEGGLEDERGRUERMEGDETKOMMERTILÅBLIEPISK) og lander den 18.desember, halv sju på morgenen lokal tid. Vi mister altså en dag… Mindfuck!?! Neste gang dere hører fra oss sitter vi altså i Auckland – på den andre siden av kloden.

SJALABAIS

dav

Første møte med USA

Caaaaaaaaliforniaaa – the sunshine state! Tja, vi har hatt en dag med sol og shortsvær, ellers måtte det i løpet av dag 2 investeres i en ny jakke fordi noen (meg) ble lurt til å tro at det fortsatt var sommer her… 

On a happier note, så har vi kost oss VELDIG i San Francisco! Selv om vi har rukket å besøke to amerikanske storbyer siden sist, så er vi enige om at SF trumfer Seattle når det kommer til opplevelser. Seattle er en superfin by, bare med litt lite å finne på for to som ikke har lommene fulle av gryn… Vi tok oss selvfølgelig råd til en tur opp i Space Needle og koste oss med bulle og kaffe til fantastisk utsikt!

001 002

T klarte selvfølgelig å rappe noen basiller fra meg  (ganske uungåelig med tanke på at vi tilbringer hvert millisekund sammen) og var mer eller mindre i forkjølelseskoma de første to dagene i San Francisco. Det spørs om han husker så mye av det, men vi rakk en tur gjennom den gigantiske Golden Gate Park (jeg sier igjennom fordi det tar 1,5 time å gå fra den ene enden til den andre). Det er utrolig mye å se i Golden Gate Park og som en liten forsmak til Japan, tok i oss en tur innom the Japanese Tea Garden – en koselig liten park med skikkelig feel av Japan!

003 004

Det vi hadde gledet oss mest til, og som jeg personlig mener er den BESTE måten å bli kjent med en ny by på, var San Franciscos Hop-on-hop-off busstur på dobbeldekker! Rundturen tok 2,5 time og vi fikk kjørte bla. over Golden Gate Bridge (en opplevelse vi nesten fikk frostbitt av), forbi Chinatown, Fisherman’s Warf og the Pink Ladies. For de som har sett «Fult Hus» ser nesten alle husene akkurat slik ut! Enorme viktorianske treetasjes hus i hver gate – gater som er så bratte at det skal reale leggmuskler til for å komme seg til toppen.

005 011 010 009 008 007 006

Siste dagen har vi rett og slett gått gatelangs i de mest kjente nabolagene, som Haight/Ashbury – et hippiestrøk ut av alle dimensjoner med weed-sjapper og bruktbutikker rundt hvert hjørne. For ikke å snakke om en Ben & Jerrys butikk. Som vi ikke gikk inn i. Whaaaaaaaaaaat!?! #Broke&Fat

I morgen skal vi hente bilen… Jeg gruer meg som en hund, for folk kjører som spedalske her, men det virker som T skjønner hele enveiskjørt-bare-lyskryss-tre-filer-i-hundre-og-helvete-fart greia, så han får bryne seg på første etappe. Første stopp er Monterey langs Highway 1 – en utrolig søt liten kystby! Ett stopp til i Pismo Beach, deretter L.A – desidert HØYDEPUNKTET i USA! Håper det lever opp til forventningene våre (som allerede er skyhøye!).

Dere hører fra oss dersom vi overlever kjøreturen. Som vi selvfølgelig kommer til å gjøre. Håper jeg. Kryss fingrene får oss, er dere greie…

dav

Spiste pizza på Tony’s Pizza Napoletana som er San Franciscos beste pizzeria!

sdr

Minicupcakes på Pier 39!

bty

The Hiking Vikings

God aften, god natt, god kveld, god morgen – eller hva nå enn det måtte være for en tid der hjemme. Jeg føler at hver gang jeg tilfeldigvis kaster en blikk på den norske klokka, så er det natt. Hver. Bidige. Gang. Gjør dere ikke annet enn å sove eller?? Veldig pussige greier. Det er nesten som om vi er på hver vår planet…

Her er det i skrivende stund kveld. Heldigvis – det har vært en veldig lang dag. Det kan være ganske så nervepirrende å krysse grensa over til et annet land. Spesielt når du er født med en betydelig mengde paranoia. Jeg så levende for meg alle mulige scenarioer som alle endte med å bli kastet nådeløst i bakken av en svær, Afro-Amerikansk boarder-control- officer for så å sulte i hjel i et amerikansk fengsel… Det endte heldigvis ikke sånn.

Det var ganske vemodig å reise fra turkameratene våre – spesielt når du plutselig må klare deg på egenhånd etter tolv dager med real barnehagebehandling. Vi kan med hånden på hjertet si at vi kommer til å savne HVER ENESTE EN av de fantastiske menneskene vi reise sammen med. Det var nesten som å ha med familien på tur. Nesten.

Bilde av gjengen

Dog noe vemodig var det også litt deilig å slippe hele; telt opp – rulle ut soveposen – fryse i hjel – stå opp grytidlig – sloss om toasterplassen – smøre lunsj – rulle sammen telt – pakke inn i henger – reise videre, opplegget… Vi er temmelig klare for noen litt latere dager. Dager som involverer å sove i seng, stå opp når vi vil, dusje i varmt vann og vaske klær i en vaskemaskin som ikke krymper klærne fra en M til en XS.

Mai-Brit på snap

Det absolutt hardeste jeg tror vi noen gang har begitt oss ut på, må imidlertid være den 14 km lange turen vi gikk rundt Lake Louise, en fantastisk vakker innsjø i Banff. Å, forresten, det var oppoverbakke HELE F***** VEIEN! 6 timer folkens! Sinna-Mai-Brit dukket opp relativt tidlig. Antagelig et sted mellom klokka 09:00 og 09:15. Vakkert, ja. Verdt det? … Spør meg igjen om seks måneder. Kanskje jeg har klart å fortrenge hvor jævli det var.

Lake Louise  

Så må universet ha innsett at jeg ikke hadde lidd nok, så jeg ble gørr-forkjøla. Snørr, rennende øyne, hodepine – hele bøtteballetten. En ganske naturlig konsekvens av temperaturskifter på 20 grader hver dag… Frisk blitt nå da. Jippiiiiiiii.

Jeg klarte allikevel i et lite milliøyeblikk å bli såpass frisk at jeg kastet meg ut i en kano – til tross for hundre protester fra T. Ble noen fine bilder ut av det da. Husker ikke så mye av det, men…

Emerald Lake

 

I morgen skal vi først og fremt bli ordentlig kjent med Seattle! Vi har ikke rukket å se så mye av den i dag, men det virker som en fantastisk fin by! Utrolig bizzart å være i USA, da det hele tiden bare har vært en land som på en måte bare har eksistert på film. Hvis vi syns dette er rart, hvor rar blir ikke L.A?!

Vi har det bra og koser oss – håper dere der hjemme kan si det samme <3